Justering av råd. Norske studenter velger bort utdanning som vil gi etterspurt kompetanse i fremtiden. Europeisk arbeidsinnvandring kan bli redningen.

«Vi må være tydelige overfor yngre generasjoner når vi snakker om fremtidens arbeidsmarked og næringsliv», sier utenriksminister Jonas Gahr Støre. Han mener rådet om å «studere det man har lyst til», bør nyanseres. At morgendagens kompetansebehov samsvarer med det norsk ungdom ønsker å studere i dag, er nemlig ikke sikkert. Ifølge Navs bedriftsundersøkelse har 29 prosent av norske bedrifter et rekrutteringsunderskudd. Mangelen anslås å være på rundt 70 000 personer. Behovet for flere ingeniører og sivilingeniører trekkes frem som mest markant, sammen med fagarbeidere i bygg- og anleggsbransjen.

Hvert år begynner rundt én tredjedel av nordmenn mellom 19 og 24 år på høyere utdanning. I fjor startet omtrent 22 000 studenter på et studieløp i samfunnsfag, mediefag, historiefag eller estetiske fag, mens ingeniør-, arkitektur-, teknologi- og realfag tok inn tilsammen litt over 10 000 studenter.

Politiske føringer. «Universiteter og høyskoler skal ikke bare svare på dagsaktuelle behov, men legge grunnlaget for kunnskapsbasert og bærekraftig videreutvikling av velferdssamfunnet», sa forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland på en konferanse for universiteter og høyskoler i januar. Kunnskapsdepartementet har pålagt utdanningsinstitusjoner å etablere samarbeidsråd med næringslivet. Målet er at utdanning skal planlegges i tråd med utvikling i arbeidslivet.

Målet er at utdanning skal planlegges i tråd med utvikling i arbeidslivet.

«Dette er et viktig virkemiddel for å gjøre utdanningen relevant for fremtiden, både i lærestedets region og nasjonalt», sier statsråden.

Den skjeve fordelingen av faginteresse kan få merkbare konsekvenser. Ifølge en Nav-rapport fra 2006 kommer nemlig behovet for blant annet tannleger, ingeniører og IKT-personell til å øke frem mot 2030. Hvis utdanningstrenden fortsetter, vil det bli et gap mellom etterspørselen etter bestemt kompetanse og arbeidssøkernes fagfelt.

Mens humanistiske og samfunnsvitenskapelige fakulteter fylles til randen, mottar Norge en historisk strøm av arbeidssøkere fra hardt prøvede EU-land. Etter utvidelsen av EU i 2004 har innvandringen eksplodert, med 2010 som rekordår: 23 800 nye arbeidsimmigranter, hovedsakelig fra Polen, Litauen, Latvia og Tyskland.

Irskesyken. Med en eldrebølge i emning har arbeidsinnvandring vært nevnt som nødvendig trekkhest når velferdslasset skal dras. Videre tilsier prognoser at behovet for utenlandsk arbeidskraft vil fortsette å øke, særlig innen jordbruk, skogbruk, fiske, industri og bygg og anlegg. Disse næringene oppgir at de regner med å benytte seg av et høyt antall utenlandske arbeidstagere i årene fremover. Så lenge den økonomiske situasjonen i Europa forblir usikker, og arbeidssøkere fortsetter å komme, kan norske bedriftsledere sove godt om natten. Men i nær historie finnes eksempler på problemer som kan oppstå når et land gjør seg avhengig av arbeidskraft utenfra.

Ifølge irske Central Statistics Office kom en million arbeidsinnvandrere til Irland mellom 2004 og 2010. I løpet av de samme kriseårene har 600 000 av disse forlatt landet. Den irske sirkelen er like enkel som den er ond: færre jobber – mindre produksjon, lavere skatteinntekter – kutt i velferd.

Resultatet er en global stollek hvor land i krise henter arbeidskraft fra mer vanskeligstilte land, fordi et stort antall arbeidsdyktige har utvandret. En nasjon som frykter en slik hjerneflukt er Latvia, som i løpet av 15 år har mistet hele 13 prosent av sin befolkning, blant annet grunnet arbeidsutvandring.

Selv om det regnes som usannsynlig at Norge vil rammes av en «irsk krise», kan etterspørselen etter arbeidskraft bli stor også her. Hvis EU-økonomien stabiliseres, og arbeidsinnvandrerne drar hjem, vil over 100 000 arbeidsplasser stå tomme. Blant disse finnes en rekke jobber nordmenn tradisjonelt har ansett som lite attraktive, eller mangler utdannelse til å utføre.

I dag bestemmer norske universiteter og høyskoler selv hvilke fagfelt de vil satse på. Høye søkertall til humaniora og samfunnsfag gjenspeiles på lærestedene. «Men norske læresteder mottar ingen stykkpris pr. student. De får en fast grunnbevilgning», sier Tora Aasland. Hun avviser at økonomiske hensyn ligger bak lærestedenes økende inntak på bestemte studieretninger.

«Det ligger stor verdi i å studere noe selvvalgt. Hvor mye tvang som skal brukes, er en vanskelig balansegang», sier Aasland, og understreker at humaniora og samfunnsfag også er viktige for fremtiden. Likevel jobber Kunnskapsdepartementet med å øke interessen for såkalte MNT-fag – matte, naturfag og teknologi, blant annet gjennom kampanjen «Realfag for fremtiden, 2010–2014».

«Etterspørsel etter lærere, sykepleiere og ingeniører har vi møtt med øremerkede midler. Det satses på MNT-fag fra barnehage til universitet. Likevel kan vi gjøre mer i overgangen mellom videregående skole og høyere utdanning», erkjenner ministeren.

Publisert første gang i Aftenposten 2. februar 2012.