Løser ikke fattigdomsproblemet. Er det eventyrfortellingene eller skandalehistoriene om fattige som er blitt gjeldsslaver, som dominerer? Profittmakere og bistandsorganisasjoner kjemper begge om de fattiges gunst. Det er mye å hente i markedet som pr. i dag har over 150 millioner låntagere verden over. Markedet er i stor vekst – og industrien i forandring. Men redningsplanken mikrofinans som skulle være for de fattigste av de fattige, er en illusjon, mener professor i bedriftsøkonomi og mikrofinansforsker Øystein Strøm.

Historiene er velkjente; På glanset papir kan vi lese om den fattige kvinnen som utvider forretningen på det lokale markedet. Med mikrofinanspenger klarer hun å få fatt i flere varer hun kan selge. Profitten øker, forretningene vokser og familien får nytt liv, forteller bistandsorganisasjoner. 

De gode historiene finnes, sier Øystein Strøm. Han er positiv til mikrofinans og tror næringen har en viktig rolle å spille i fremtiden også, men mener problemet er at det ble solgt som løsningen på verdens fattigdomsproblem. Der har ikke mikrofinans innfridd.

«Mikrofinans ble markedsført som den store nye tingen. Jeg tror dessverre mikrofinans er offer for skjev markedsføring fra starten av. Det har alltid vært et høyt innslag av konsumlån, enkelte steder opp mot 85 prosent», kommenterer Strøm.

Han følger selv mikrobanker i 73 land og sier at trenden er tydelig: Folk bruker lånene til å jevne ut konsumtopper som bryllup og gravlegging. Bønder som opplever uår, kan ty til mikrobanker for å overleve. Foreldre låner penger for å betale for skole. Studier viser at de fattige ofte bruker fem, seks forskjellige lånekilder for å klare å håndtere livets opp- og nedturer.

«Mikrolån er først og fremst med på å jevne ut konsumtopper. Men det er ikke nødvendigvis galt», understreker Strøm.

Er det en PR-bløff?

«Ja, det vil jeg si. Konseptet er solgt som en slags redningsplanke, og noe av hensikten bak denne markedsføringen har jo vært at man skal få mer støtte til sine mikrofinansbanker fra vestlige givere. En stor del av forretningsideen har vært å kunne tappe vestlige giverkilder, for så å låne penger videre til fattige konsumenter. Jeg mener det er dyktig markedsføring som spiller på vestlige lands skyldfølelse», sier Strøm og legger til: «Dessuten blir ikke folk flest entreprenører av å få et mikrolån. Det er et fåtall av mennesker som er entreprenører.»

Han får støtte av forskerkollega førsteamanuensis Roy Mersland. Begge understreker at mikrofinans er en ung næring. Forskerne konsentrerer seg i hovedsak om banker som foreløpig har en gjennomsnittsalder på åtte–ti år. Mikrofinansbransjen henvender seg tradisjonelt til sårbare deler av befolkningen med dårlige sosiale nettverk.

«Ekstra viktig blir det å etablere og jobbe for at bransjen er sitt etiske ansvar bevisst og at myndigheter har reguleringsmekanismer som beskytter forbrukerne. Det som er vanskelig når det gjelder fattige målgrupper, er likt det vi ser i Norge; enkel tilgang til forbrukslån. Svært mange i Norge foretar seg ting som ikke nødvendigvis er positivt for livet på lang sikt. Det er en hårfin balanse som handler om å beskytte og/eller utestenge forbrukerne», understreker Mersland.

For mange av verdens fattige varierer inntektene voldsomt. Mersland mener den store variasjonen utgjør et større problem enn at inntekten er svært lav. Noen tjener to dollar én dag, ti dollar neste – for så å ikke tjene noe på et par dager.

«Det å tilby et finansieringsinstrument med lån, sparing og forsikringer som kan sørge for at inntektene blir jevnere, har en større utviklingseffekt enn å øke gjennomsnittsinntekten», tror Mersland.

Sykdom velter lasset. Forsikring og sparing er nøkkelord for fremtidens mikrofinans. Det har den kenyanske mikrofinansorganisasjonen Jamii Bora tatt på alvor. I Nairobi i 1999 fikk 50 tiggere og gatemødre sitt aller første lån av bistandsgründer Ingrid Munro. Drøyt ti år senere er de medeiere i det som er blitt Afrikas største mikrofinansbank.

Forfatter Anirudh Krishna skriver i boken «One illness away» om hvordan folk blir fattige – og hvordan de klarer å kjempe seg ut av fattigdom. Boken bekrefter hvor sårbar økonomien er for fattige og sågar middelklassen i land uten gratis helsetjenester. 

I dagens Kenya kan en uventet blindtarm-operasjon eller kraftige malariaanfall ødelegge økonomien for en hel familie.

Mikrofinansgründer Ingrid Munro sier: «Skal folk virkelig ha en sjanse, trenger de tryggheten forsikringer kan gi. De har ikke tid til å være syke. Med forsikring trenger de ikke bekymre seg for å måtte gå til legen», sier Munro.

Hun understreker viktigheten av at en forsikring også skal dekke fødsel på sykehus.

Afrikas største mikrofinansbank har endog tatt konseptet enda lenger, ikke bare vil de løfte folk ut av fattigdom – men de bygger en by for å gi klientene en mulighet til å flytte ut av den notoriske slummen Mathare. Kaputiei er et banebrytende prosjekt som adresserer muligheten til et liv utenfor slummen – og kanskje en annerledes løsning på urbaniseringen som truer afrikanske storbyer.

Mary Momby er en av dem som etter flere år som mikrofinanskunde, nå har spart opp nok penger til første delbetaling på hus i nybyggerbyen Kaputiei.

Jamii Bora står mer eller mindre på egne ben. Den kenyanske mikrofinansbanken har støttespillere som Strømmestiftelsen, men bekrefter det som er trenden verden over.

«Vestlige penger har vært viktige i oppstarten av mikrofinansinstitusjoner, men nå betyr disse midlene mindre og mindre. Institusjonene står mer og mer på egne ben», sier Strøm.

Etterlyser tydelighet. Dr Ruth Stewart, forsker ved University of London og University of Johannesburg, mener mikrofinans kan være – og har vært et verktøy for å løfte folk ut av fattigdom, men at mange også er blitt veldig mye fattigere på grunn av lånevirksomheten.

«Omdømmet til mikrofinans har gått langt ut over hva det faktisk er og kan oppnå», sier Stewart og fortsetter: «Mikrofinansindustrien må bli tydeligere på hva det hele handler om og hva som faktisk er mulig å oppnå. Om muligheten for tilgang til finansielle tjenester kanskje følges av andre fordeler, kan ikke mikrofinans direkte bedre helsetilbud, utdanning eller andre langsiktige utviklingsmål», sier hun.

Ond sirkel. Strømmestiftelsen og Misjons-alliansen er de største mikrofinansaktørene i Norge. Øyvind Aadland, generalsekretær i Strømmestiftelsen, er vel kjent med at klienter kan låne seg til fant.

Han mener en av hovedutfordringene er manglende opplæring.

«Låner man til forbruk og må ta opp ett nytt lån for å håndtere gjelden, er det lett å havne i en gjeldssirkel. Gjeldsslaver kan skapes i både fattige og rike land. Det må ligge en opplæring i bunn slik at man ikke kommer inn i en ond sirkel hvor man forbruker og forbruker», kommenterer Aadland.

Han tror en løsning kan være sparegrupper hvor klienter også lærer hvordan man bruker investeringer for å generere avkastning.

«Jeg har veldig tro på at sparegrupper er en god opplæring i forkant av mer konvensjonell mikrofinans», sier Aadland.

Der får han støtte av Stewart. «Forskning viser at mikrosparing kan være en mer lovende måte å bidra på – en metode med mindre risiko», sier hun.

Etterlyser respekt. Fredningstiden til bransjen er definitivt over. At mikrofinans vil være et verktøy også i fremtiden, er likevel klart. Men for at effekten skal bli best mulig, etterlyser førsteamanuensis Roy Mersland større respekt for fattige mennesker og deres kamp for å overleve.

«Vi skal snakke med dempet stemme om fattigfolks økonomi. Det var respektløst å fremstille mikrofinans som vidundermedisin – og det er også respektløst når mange lager en skandalefremstilling av et verktøy som mange opplever som viktig for å takle utfordringene de står i», sier Mersland.