Jalalabad, Afghanistan. Foreldrene ville at han skulle få en islamsk utdannelse, men da Jamil ur Rehman (22) var ferdig på madrassaen i Peshawar i Pakistan, var mange dører lukket.

År med flittig pugging av de 77 701 ordene i Koranen hadde ikke gitt ham mange yrkesferdigheter han kunne bruke, og han var ikke kvalifisert for universitetsstudier i hjemlandet Afghanistan.

«Når du er ferdig på en madrassa, har du ingen gylne muligheter for å studere videre», sier Rehman. Gjennom slektninger hørte han om den islamske høyskolen i byen Jalalabad i Øst-Afghanistan, en av få utdanningsinstitusjoner for tidligere madrassaelever.

«Dette ga meg en mulighet for høyere utdannelse», sier Rehman, som nå studerer til en bachelorgrad i forretningsadministrasjon.

Første og eneste. I vintersolskinnet i Jalalabad er Rehman og de andre studentene ved den islamske høyskolen samlet på gårdsplassen for engelskeksamen, som skal starte om få minutter. Noen har notater i hendene til en siste leseinnspurt, andre er klare og avslappet.

Som Rehman er alle studentene tidligere madrassaelever. De er unge menn som ikke har hatt mange muligheter i livet, og som historien har vist at lett kan radikaliseres.

John Mohammed Butt, en brite som konverterte til islam i 1970, startet i 2009 den islamske høyskolen, som han kaller den første og eneste i Afghanistan, nettopp fordi han så at mulighetene for tidligere madrassaelever var få.

«Hvis du har gått på madrassa i Afghanistan, er du ghettofisert. Du kan ikke gå videre til noe universitet, unntatt for å studere islamsk lov, men det har du allerede gjort, så hva er poenget?» sier Butt, og ramser opp de få yrkesmulighetene som gjenstår for tidligere madrassaelever:

«Å bli imam i en moské, å bli lærer i en madrassa, eller å bli militant. Hvilke andre muligheter har de?»

Kvaliteten varierer. Madrassaer har i dag et dårlig rykte i Vesten, der noen regner ordet som synonymt med utklekkingsinstitusjoner for selvmordsbombere.

Selv om noen madrassaer er radikale, gjelder det langt fra alle. Madrassaer, hvis navn betyr skole på arabisk, har en århundrelang historie i Sør-Asia-regionen. Og i dagens India, Pakistan og Afghanistan er det mange madrassaer av høy kvalitet, der elevene studerer islam, vitenskap og språk. Ibn Sina (Avicenna), den muslimske vitenskapsmannen som regnes som den moderne medisins far, gikk for over tusen år siden på en madrassa i Afghanistan.

I dag finnes titusenvis av madrassaer i regionen, selv om anslagene varierer. Det samme gjør imidlertid kvaliteten på utdannelsen, og i alle land har myndighetene forsøkt å regulere og reformere skolene for å sikre at de også har andre fag enn islam på pensum.

I Afghanistan kan madrassaene grovt deles inn i to typer: de statlige, som regnes som mer moderate, der elevene også lærer fag som matematikk, naturfag og språk; og de private, deriblant noen mer radikale, der det varierer hvorvidt elevene lærer noe annet enn Koranen.

«Kvaliteten på utdannelsen avhenger av madrassaen, på samme måte som det avhenger av skolen», sier Kate Clark, analytiker ved tankesmien Afghanistan Analysts Network i Kabul.

For mange afghanere, spesielt fra fattigere lag av befolkningen, står valget imidlertid ikke mellom en god og en dårlig utdannelse, men mellom en utdannelse eller ikke. Noen ganger er dessuten en madrassautdannelse det eneste alternativet.

Motvekt. Madrassaene har imidlertid mange kritikere. Khadim Hussein, analytiker og utdanningsansvarlig ved Baacha Khan Trust Educational Foundation, mener elever ved madrassaer får et dogmatisk, konfliktorientert verdenssyn. Hans organisasjon tilbyr gratis sekulær grunnskoleutdannelse som et alternativ til madrassaene i Nordvest-Pakistan.

Elevene kommer ofte fra en marginalisert bakgrunn, med ambisjoner om mer makt. Dette oppmuntres av lederne ved disse madrassaene, og ikke bare ved at de skaper en slik tankegang, sier han. Som en motvekt til de mer radikale madrassaene har mange aktører – fra den afghanske staten til det amerikanske militæret – bygget flere madrassaer i Afghanistan de siste årene. Håpet er at disse skal bidra til å spre et mer moderat muslimsk budskap.

Sharif Fayaz, minister for høyere utdannelse mellom 2001 og 2004 og grunnlegger av American University of Afghanistan i Kabul, kritiserer denne økningen, blant annet fordi han mener at en del av lærerne kommer fra mer radikale institusjoner i nabolandet.

«Bare hvis myndighetene kan trene gode, profesjonelle lærere, kan man føle seg litt komfortabel med dette, men når lærerne er mullaher fra pakistanske madrassaer, er jeg bekymret for hva dette fører til i fremtiden», sier han.

Han mener også at madrassaelevene lærer lite som egner seg i den moderne verden.

«Det burde være sterkere fokus på ferdigheter, slik at studentene kan dra tilbake til sine landsbyer og gjøre noe nyttig. Hvor mange mullaher skal vi egentlig utdanne? Dette er et stort problem.»

Liv og etterliv. Ved den islamske høyskolen i Jalalabad, der 180 unge menn studerer enten businessadministrasjon eller journalistikk, har eksamen startet. Studentene sitter på pulter eller på bakken på gårdsplassen i den varme vintersolen. Noen klør seg i hodet, noen stirrer ut i luften mens de tenker, mens andre skriver jevnt og trutt.

Én av dem er Muhidullah Mujahed (20), som ble født uten hender og med kun ett ben. Foreldrene sendte ham til en madrassa fordi de ville at han skulle få et godt islamsk liv og etterliv, men som handicappet er yrkesmulighetene for ham enda mer begrensede enn for hans klassekamerater.

«Jeg kan ikke gjøre all slags arbeid, for eksempel å bli mekaniker, så universitetsstudier var det beste for meg», sier Mujahed, som drømmer om en mastergrad.

For medstudenten Irfanullah (20), som i likhet med mange andre afghanere bare bruker ett navn, var penger en stor hindring.

«Jeg har ingen rik bakgrunn, og jeg har ikke mulighet til å få en utdannelse som koster penger, men her får man en utdannelse som ellers ville ha kostet mye», sier han.

Bombet. Ikke alle er imidlertid like fornøyd med den islamske høyskolen. Noen misliker at en utlending driver skolen, andre har mye imot den moderate versjonen av islam.

«Fordi du lærer bort fred og pasifisme, kan de se på det som et vestlig plott mot dem. Fred er et styggord nå for tiden i noen muslimske sirkler», sier John Butt.

En kveld i fjor plasserte noen en bombe utenfor porten. Bare vakter var til stede; én ble skadet i eksplosjonen, men ingen døde.

«Før dette mottok vi tekstmeldinger og telefonoppringninger som sa at vi jobbet for fiendene til islam. De sa at vi forsøkte å hindre madrassaelever å delta i jihad. Vi mottar fortsatt noen slike trusler», sier nestrektor Syed Ahmad Fazli.

Også noen av studentene hører negative uttalelser om skolen.

«Folk sier at den er støttet av dårlige folk som jobber på en negativ måte for det afghanske folket, men jeg vet hva sannheten er», sier Jamil ur Rehman, som håper på en jobb i forretningslivet når han er ferdig utdannet om et år.

«Jeg vil jobbe og tjene nasjonen», sier han.

Publisert første gang i Aftenposten 19. februar 2012.