Misforstått. Sionismen har alltid spilt seg ut mot et bakteppe av vikarierende motiver og kynisk opportunisme. Den har også vært misforstått.

Den jødiske nasjonalismen tok ikke form fordi jødene ønsket seg ut av Europa, men fordi Europa ønsket dem ut. Den ble ikke støttet av britene av altruistiske grunner, men fordi jødenes talsmann i Storbritannia var en vitenskapsmann med kunnskap om krutt. Den kom heller ikke til fordi jødene ville bosette det lovede landet, men fordi sekulære settlere åpent bestred ortodokse jøders tolkning av dette landet.

Religiøse jøder hatet tanken på en israelsk stat. Det samme gjorde palestinerne, godt støttet av et tyvetall fiendtlige araberstater som lå i en ring rundt Israel.

Med et såpass sårbart utgangspunkt er det kanskje ikke så underlig at israelerne alltid har vært opptatt av «strategisk dybde».

Et lite land. Staten Israel er en historie om ekspansjon. Det er en historie om settlere, erobring og okkupasjon, om fordrivelse, undertrykking og aggresjon. 

Det er kanskje derfor israelerne og amerikanerne forstår hverandre så godt, siden USA også er tuftet på settlerkolonisering. Men det var først etter krigen i 1967 at Washington inngikk det politiske og strategiske samarbeidet med Israel som har definert forholdet siden.

Det var samme seksdagerskrig som skaffet Israel de okkuperte områdene. Siden den gang har den forjettede «strategiske dybden» hvilt på to pilarer, nemlig fredsavtalene med Egypt (1978) og Jordan (1994), samt etableringen av et permanent, israelsk nærvær i det okkuperte området.

Israel har alltid ment at dette «nærværet» ikke skjer i okkuperte områder, siden Vestbredden ikke var et land i 1967 men tvert imot underlagt og kontrollert av Jordan. Ei heller har landet følt seg forpliktet til å trekke seg ut i henhold til FN-resolusjon 242, fordi resolusjonen – i engelskspråklig drakt – ikke krever tilbaketrekking fra «de okkuperte territoriene» men bare fra «okkuperte territorier».

I stedet har Israel gjennom mer enn fire tiår sakte, men sikkert kolonisert Vestbredden, som i dag har en halv million bosettere.

Ingen ting tyder på at revolusjonen i Egypt vil minske dette trykket. Det skyldes dels at israelerne føler seg mer sårbare enn noensinne nå som den ene pilaren kan være truet. Men like viktig er Israels geografi, samt det faktum at det er veldig lenge siden 1993 og Oslo-prosessen.

Geografien først: Israel er et lite land. På det smaleste er det bare et 12 kilometers strekk mellom grensen mot Vestbredden og Middelhavet. På samme måte er det under ett hundre kilometer fra Golanhøydene til Haifa og Acre, som utgjør landets industrielle kjerneområde. Med base i disse fjellene, som varierer i høyde mellom 150 og 500 meter, kunne syriske soldater skyte rett ned på israelske bønder i dalen under, før høydene ble okkupert og annektert etter seksdagerskrigen.

Det var derfor ikke underlig at Israel pustet lettet ut i 1967, da syriske styrker ble tvunget vekk. Ei heller burde det ha forundret noen at israelerne straks prikket inn en rekke bosettinger langs grensen mot Jordan for å hindre at landstripen ble brukt som oppmarsjområde for fiendtlige hærer.

Men: Israel hadde ingen intensjon om å bosette kjerneområdene på Vestbredden. Den såkalte Allon-planen (oppkalt etter Yigal Allon, som ledet regjeringens bosettingskomité) tegnet et kart med jødiske bosettinger i et 20 kilometer bredt belte langs grensen mot Jordan, som gikk fra Beit She’an i nord til Dødehavet i sør. Utenfor dette området skulle det ikke være noe israelsk nærvær. Tre løsrevede deler av Vestbredden og Gaza skulle gis tilbake til Jordan i en avtale som byttet land mot fred, og det samme skulle en korridor som gikk via byen Jeriko.

Det var tre unntak fra denne regelen. Det ene var Øst-Jerusalem, som ble annektert rett etter krigen. Det andre var Kfar Etzion, som hadde vært jødisk bosetning fra 1927 og der innbyggerne var blitt massakrert av arabiske irregulære soldater i 1948. Det tredje var en rekke militære anlegg som nesten alltid gjennomgikk metamorfosen fra soldatbrakker til sivile bosetninger.

Lenge siden 1993. Unntaket ble raskt regelen. Det skyldtes en fremvoksende settlerbevegelse, med røtter i det nasjonalreligiøse partiet, som stikk i strid med statens interesser tok det bibelske Judea og Samaria i besittelse.

De var ikke mange nok, og omfanget av koloniseringen var omvendt proporsjonalt med den politiske kakofonien og militære motaksjonene som fulgte. Først da høyrefløyen kom til makten i 1977, ble det virkelig fart i sakene.

Hva var årsaken til den mentale snuoperasjonen i synet på bosetninger? Den er ikke vanskelig å finne. I 1973 hadde Egypts sterke mann, Gamal Abdel Nasser, angrepet Israel på selveste Yom Kippur. Angrepet tok statsminister Golda Meir fullstendig på sengen, og skapte et politisk og personlig traume som hverken hun eller landet noensinne ble helet for. 

Resultatet ble mer «strategisk dybde». 

Da Yom Kippur-krigen brøt ut, var det 17 israelske bosettinger på Vestbredden. 13 av dem var innenfor det stiplede beltet i Jordan-dalen, mens fire var i Judea. Men den religiøse settlerbevegelsen Gush Emunim brukte krigen for alt den var verdt. Nå skulle resten av Judea og Samaria koloniseres, med seksti ulovlige bosetninger, for å skape territoriell enhet mellom Jordan-dalen og grensen mot Israel.

Det var ikke første gang settlerne tok loven i egne hender, og det skulle ikke bli den siste. Etter hvert ble mønsteret det samme: settlere installerte seg i tomme boliger, i jernbanestasjoner eller i brakker, ble flyttet til militære anlegg og opprettet etter hvert bærekraftige bosetninger der.

I 1977 tok staten over koloniseringen, under statsminister Menachem Begin. Ting begynte å gå fortere. 64 nye bosetninger ble bygget i de fire årene som fulgte, før det hele akselererte utover på 1980-tallet. Likevel: Da Osloprosessen så dagens lys i 1993, var den offisielle koloniseringen av Vestbredden ikke mer enn 15 år gammel. Det var rom nok til å reversere prosessen, men dårlig med tid siden antall bosettinger økte dramatisk fra år til år.

Siden den gang har det blitt skapt veldig mange fakta på bakken. Rommet er blitt borte.

I 1993 var det under ett hundre tusen settlere på Vestbredden utenfor Jerusalem. I 2008 var tallet økt til 271 400 bosettere – en tredobling på bare 15 år. Samme år, altså 2008, var det 191 000 bosettere i Jerusalem, antagelig også en tredobling, om ikke mer. Det ga et samlet tall på
462 000 bosettere allerede for tre år siden.

2008 var året da bosettinger skulle stanses som følge av fredsforhandlingene i Annapolis. Men bak dette moratoriet ble antall nye byggetillatelser økt med hele 550 prosent, mens antall påbegynte boliger økte med 30 prosent. I fjor høst endte statsminister Benjamin Netanyahu det siste moratoriet for nye bosetninger, og det til tross for at president Barack Obama blåste opp alt det han hadde av muskler for å overbevise ham om det motsatte.

Hva nå? I skrivende stund er historien om Midtøsten preget av et fravær. Mennesker er på gatene i Kairo, i Tripoli, i Sana’a, i Teheran, i Amman og i Damaskus. Men ikke i Nablus eller Ramallah. Og ikke noe annet sted på Vestbredden heller.

I Israel er man urolig. Vil de militære lederne av Egypt stå ved fredsavtalen, slik de har lovet? Vil et nytt og demokratisk regime gjøre det? Vil Jordan gå samme vei som Egypt? Og hvilken strategi bør Israel legge seg på?

USAs siste håndslag til Israel i Sikkerhetsrådet endrer ikke det faktum at det ikke finnes bærekraftige opsjoner igjen for det bitte lille landet ved Middelhavets ende.

Forsvarsminister Moshe Dayan advarte da også i 1967 om at palestinerne ville bli Israels endelikt, demografisk eller politisk.

I påvente av noe uavvendelig gjør Israel det de kan best. To uker inn i den egyptiske revolusjonen, la høyrefløyen ned grunnsteinen for det som skal bli en ny bosetning på Olivenfjellet.

Kilder: Gershom Gorenberg: «The Accidental Empire – Israel and the Birth of the Settlements 1967–1977», Shlomo Gazit: «Trapped Fools – Thirty Years of Israeli Policy in the Territories» (2003)