Pynter på sannheten. Du finner ikke nødvendigvis de største dramaene i nære relasjoner. Derimot er familien gjerne scene for de mest intime og personlige historiene. Og dét er relevant for oss på en helt spesiell måte.

Familiebakgrunnen former identiteten og selvforståelsen vår på grunnleggende vis. Den stimulerer og besvarer noen helt sentrale spørsmål: «Hvor kommer jeg fra?» og «Hva har gjort meg til den jeg er?» Samt de mer urovekkende spørsmålene: «Hva kunne vært annerledes?» og «Er det noe jeg ikke vet?»

Alle familier bedriver, mer eller mindre bevisst, sin egen interne historieformidling. Noen fortellinger om medlemmene blir gjentatt og gjentatt. De finpusses og blir en del av familiens egen selvbiografi. Men ikke alle episoder blir fremhevet på denne måten. Noen glemmes. Andre blir aktivt fortrengt.

Alle familier bedriver, mer eller mindre bevisst, sin egen interne historieformidling. 

 Skjønnlitterære forfattere og dramatikere har forlengst oppdaget potensialet i dette. Familielivet er omdreiningspunkt for et helt kosmos av fiksjonsfortellinger. Familiehemmeligheter er et av de virkelig store temaene i verdenslitteraturen – og filmhistorien.Men også dokumentaristene interesserer seg for familien.

Mangehodet monster. Skuespilleren og regissøren Sarah Polley har laget den selvbiografiske dokumentarfilmen «Stories We Tell». Den forteller historien om hennes egen familie ved hjelp av amatøropptak og rekonstruksjoner, og det er en offentlig hemmelighet at Polley underveis oppdager at hun selv er resultatet av et ekteskapelig sidesprang.

Tittelen på filmen illustrerer hvor vrient det kan være å danne seg et bilde av hva familiehistorien rommer. Intervjuene med de andre familiemedlemmene bærer preg av at alle har sine egne minner om fortiden, og de er høyst subjektive. Polley måtte dessuten ta høyde for at familien hennes består av skuespillere og filmfolk: profesjonelle historiefortellere.

Det er heller ikke gitt at søsken er enige i synet på foreldrene. I «Surfwise» (2007) kommer de ni ungene til Dorian «Doc» Paskowitz til orde. Faren er surfer og svært alternativ i livsstilen. Under oppveksten kjørte «Doc» familien fra sted til sted, i en trang bil, på en slags evigvarende campingtur. Deler av denne oppveksten grenset muligens til en form for barnemishandling.

Barna kommer imidlertid ikke til noen konsensus om faren. Familien – og sannheten – er et mangehodet monster. Iallfall i dette tilfellet.

Intimt ubehag. En lignende, men mer ubehagelig, jakt på sannheten finner vi i Andrew Jareckis «Capturing the Friedmans» (2003). I 1987 ble Arnold Friedman og hans 18-årige sønn, Jesse, arrestert. De var mistenkt for hundrevis av seksuelle overgrep mot barn.

Mens de ventet på rettssaken tok familien timevis med videoopptak av seg selv. Disse opptakene utgjør fundamentet i «Capturing the Friedmans». Og de gir et plagsomt innblikk i en familie i krise. Tilliten innad knaker i sammenføyningene.

Vel så intim og smertefull er den selvbiografiske dokumentaren «Tarnation» (2003) av Jonathan Caouette. 

Han vokste opp i en dysfunksjonell familie. Moren var psykisk syk og – i likhet med bestemoren – rusavhengig. «Tarnation» ble Caouettes forsøk på å få en slags orden og forklaring på sitt eget liv. Innfallsvinkelen til dokumentarprosjektet var den store samlingen med gamle smalfilmopptak, video, telefonsvareropptak og fotografier Caouette sitter på – materiale han begynte å samle på fra han var 11 år gammel.

Her er vi fremme ved den teknologiske forutsetningen for oppblomstringen av nærgående familiedokumentarer: Takket være billig filmutstyr – smalfilm, VHS, digitale kameraer og mobiltelefoner – finnes det i vår tid store mengder amatøropptak, opptak som på en helt unik måte slipper tilskueren inn i intimsfæren.

Det private er i økende grad blitt noe folk kan være villige å snakke om foran et kamera.

 Samtidig har det funnet sted en mentalkulturell endring. Vi er blitt stadig mer eksponert for ideen om at det er viktig «å snakke åpent om tingene». Denne terapeutiske vendingen er viktig for filmskaperne i intervjusituasjoner. Det private er i økende grad blitt noe folk kan være villige å snakke om foran et kamera.

 Ukjente kjente ... Dokumentaristen Cindy Kleine brukte både gamle familiefilmer og intervjuer da hun laget «Phyllis and Harold» (2008). De to er filmskaperens egne foreldre.

Phyllis har vært gift med Harold i 59 år, men ekteskapet har aldri fortonet seg spesielt lykkelig. Tvert imot ser det ut til å eksistere en avgrunn mellom foreldrene. Datteren er interessert i å finne ut hvorfor.

Med pappa Harolds store samling av familiefilmer som flimrende bakteppe, kommer Kleine over gamle kjærlighetsbrev. Foreldrene har glemt at de skrev dem til hverandre. Men hun oppdager også at moren hadde et femårig forhold på si, som faren aldri har visst om.

Dokumentarister som graver i egne familieforhold, bør være forberedt på å oppdage ukjente sider ved menneskene de trodde de kjente aller best. Doug Blocks «51 Birch Street» (2005) illustrerer dette. Tittelen henviser til familieadressen. 

I motsetning til Kleine var Block overbevist om at hans foreldre, Mina og Mike, hadde hatt et velfungerende og fint ekteskap. Etter at moren dør, gir den 83-årige faren barna beskjed om at han vil flytte til Florida. I seg selv ikke så uventet, for Florida er kjent som pensjoniststaten i USA.

Det kommer imidlertid fullstendig overrumplende på Doug og søstrene at faren samtidig har tenkt å flytte sammen med Kitty. Kitty hvem? Det viser seg at hun er farens tidligere sekretær, fra 40 år tilbake.

 ... og andre ligninger. Noen ganger er det imidlertid foreldrene som blir overrasket.

Identitetsproblematikken blir gjerne ekstra uttalt i adoptivfamilier. «Ingen Svensson längre» (2009) forteller historien om det svenske paret Eva og Bengt Svensson som i 1978 adopterte en gutt fra Colombia. Han fikk navnet Anders.

Da Anders fyller 22 år, bestemmer han seg for å besøke Colombia. Besøket glir gradvis over i et lengre opphold. Anders lærer seg spansk, og en dag mottar Eva og Bengt et brev som informerer dem om at sønnen har byttet navn til Emilio Cuesta.

Virkelig paradoksalt blir det i danske Kaspar Astrup Schröders «Lej en familie A/S» (2012).

Hovedpersonen, den japanske bedriftslederen Ryuichi Ichinokawa, tilbyr sine kunder en helt spesiell tjeneste: Statister som kan utgi seg for å være ektefeller eller andre familiemedlemmer, slik at man slipper å miste ansikt i sosiale sammenhenger. Her møter vi sogar en brud som leier inn Ichinokawa til å spille hennes far, i hennes eget bryllup!

Ironien vil ingen ende ta, da det viser seg Ichinokawa selv har et anstrengt forhold til egen familie.

Så lenge virkeligheten er full av slike historier, bør dokumentaristene ha gode dager.