Høyreist kjempefugl. Den første franske guvernøren på Madagaskar, admiral Étienne de Flacourt, skrev i 1658 om den enorme fuglen i sitt historieverk, «Histoire de la Grande Isle de Madagascar». Flacourt omtaler fuglen som fortsatt levende på denne tiden: «Fuglen legger egg som strutsen, men de lokale øyboerne greier ikke fange den, for den lever på de mest bortgjemte steder». Hvorvidt Flacourt så levende fugler selv, eller bare hørte om dem fra lokalbefolkningen, er imidlertid uvisst.

Hvor lenge elefantfuglen levde videre på Madagaskar er ukjent, men trolig døde den ut en gang i løpet av 1600-tallet. Det skulle gå nesten 200 år fra Flacourts omtale til elefantfuglen ble vitenskapelig beskrevet og navngitt. Det skjedde i 1851 på grunnlag av skjelettdeler og egg. Den franske naturforskeren Isidore Saint-Hilaire ga den det vitenskapelige navnet Aepyornis maximus, «den høyreiste kjempefuglen».

Velbevarte egg. En sjelden gang oppdages et fullstendig bevart egg etter elefantfuglen. I tørketiden, når elveleiene i sør tørker ut, kan man av og til finne hele egg som er vasket frem og blottlagt ved elvebreddene. De er ofte så godt bevart at de ser ut som de ble lagt i går, med de langstrakte porene på utsiden av skallet bevart i minste detalj. Gjennom århundrer har slike egg dukket opp fra tid til annen. Det finnes derfor en del velbevarte egg både i museumssamlinger og private samlinger.

De største eggene er opptil 34 cm lange, med en omkrets på over en meter. Med den ganske runde formen er rominnholdet stort. De må ha veid 9–10 kg i frisk tilstand. Det tilsvarer 180–200 vanlige hønseegg! Elefantfuglens egg var trolig nær grensen for hvor stort et egg kan være.

Skallet er svært solid, omkring fire millimeter tykt. Gjennom porene skjedde en livsviktig gassutveksling under fosterutviklingen. Fosteret måtte få tilstrekkelig forsyning av livgivende oksygen, og avfallsgassen karbondioksid måtte lekke ut gjennom skallet tilstrekkelig effektivt. Samtidig er det klare begrensninger for porestørrelsen. Blir fordampningen av vann for stor, vil innholdet i egget tørke ut. Det store egget måtte holde på fuktigheten gjennom en svært lang rugetid, kanskje to–tre måneder eller mer. Til slutt måtte kyllingen kunne bryte det solide skallet og komme seg ut av egget.

Skallbiter som ferdskrivere. Selv om hele egg etter elefantfuglen nå er svært sjelden, kan man fortsatt finne mengder av skallbiter i sanddynene enkelte steder på sørkysten av Madagaskar. Dette er stort sett flere tusen år gamle rester etter det som kan ha vært store hekkekolonier en gang i tiden. Skallbitene er subfossile, halvveis forsteinet, og klirrer som mynter i hånden.

I de siste årene har en internasjonal forskergruppe utvunnet arvestoff fra skallbiter. Det åpner opp helt nye muligheter for å bli bedre kjent med elefantfuglen, blant annet slektskap og utviklingshistorie. Studier av isotopforhold, mengdeforhold av ulike varianter av grunnstoffer, kan benyttes til aldersbestemmelse og gi informasjon om klima- og miljøendringer. Ved hjelp av moderne vitenskap er skallbitene blitt ferdskrivere, som har bevart mengder av informasjon om den utdødde kjempefuglen. 

Hvem la det største egget? På leting etter verdens største egg er det ikke bare blant fugler vi finner mulige kandidater. Det er naturlig å tenke på dinosaurene. Blant disse fantes de største dyr som noen gang har levd på landjorda. Og de la egg!

I de senere årene er det funnet mengder av dinosauregg, deriblant også velbevarte reir. Studier av slike reir viser at dinosaurene la eggene parvis. Fossiler viser med andre ord at dinosaurene hadde to eggledere slik at de kunne legge to egg samtidig. Fugler har bare én eggleder, den andre er redusert og blitt borte gjennom utviklingshistorien. Dette er bare én av mange tilpasninger som har redusert vekten og gjort fuglene til luftrommets ubestridte herskere.

Mange av dinosaurene hadde store kull, de la mange og forholdsvis små egg. Likevel er de største dinosauregg imponerende og kan utfordre elefantfuglens rekordstatus. De største eggene er svært lange og slanke, noen mer enn 50 cm lange. Rominnholdet i noen av eggene kan være omtrent det samme som eggene til elefantfuglen. En dag blir den kanskje definitivt slått av nye fossilfunn.

Myter om kjempefugler. I beretningene om Sindbad Sjøfarerens syv reiser i «Tusen og én natt» får vi høre om den mytiske kjempefuglen Rokk, som er så stor at den flyr av gårde med elefanter.

I «Tusen og én natt» får vi høre om den mytiske kjempefuglen Rokk, som er så stor at den flyr av gårde med elefanter.

På sin annen reise kommer Sindbad til en frodig tropeøy der han ser en stor, hvit kuppel som står opp fra landskapet. Når han kommer nær, oppdager han at kuppelen er et gigantisk egg.

Opprinnelsen til de gamle arabiske eventyrene går mer enn tusen år tilbake i tiden, til en tid med økende skipstrafikk mellom Det fjerne østen og Afrika. Med reisene fulgte nye og underlige opplevelser, som ble gjenfortalt i godt selskap, ofte med en god porsjon overdrivelse og livlig fantasi.

I sin beskrivelse av hjemreisen fra Kina på slutten av 1200-tallet omtalte også Marco Polo kjempefuglen Rokk, som skulle holde til på ei tropeøy utenfor kysten av Afrika og var så stor at den kunne fly av gårde med elefanter i klørne. Det er trolig slike myter som har gitt opphav til navnet elefantfugl, selv om den virkelige elefant-fuglen ikke kunne fly.

Kanskje er det de kjempemessige eggene som fremfor alt har gitt grobunn for mytene …