EU-debatt. Da statsminister David Cameron i januar holdt sin store Europa-tale var det hverken champagne, ballonger eller europeisk kulturfestival som preget London, i motsetning til da britene ble medlem i EF, som det het i januar 1973. Tilbake på 70-tallet var britene faktisk ganske begeistret over endelig å ha blitt godtatt i rikmannsklubben på Kontinentet.

De var tross alt blitt avvist ved to tidligere anledninger.

Fremtidsvyer. 70-tallets Storbritannia var preget av gammel industri, ulønnsom gruvedrift og nasjonalt forfall. På Kontinentet var det derimot optimisme og fremskritt som rådet. Gode økonomiske tider og gryende velstand.

«I 25 år har vi lett etter noe som kan få hjulene i gang igjen. Det europeiske fellesmarked (EF) er et slikt prosjekt», sa daværende statsminister Edward Heath under medlemskapsdebatten i Underhuset. Medlemskap ble vedtatt med solid flertall i parlamentet.

To år senere sa 67 prosent av britene ja i en folkeavstemning.

Selv Margaret Thatcher deltok aktivt i ja-kampanjen. Det var knapt en euroskeptiker å se. Alle avisene var for. Den største EU-motstanden fant sted på venstresiden i Labour.

Nå er alt snudd på hodet. I David Camerons store Europa-tale sa han at dersom ikke EU radikalt endrer kurs, vil britene etter all sannsynlighet «drift towards the exit» – det vil si bevege seg mot utgangsdøren.

Han truet også EU-landene med at dersom Storbritannia ikke får en «new deal» med EU, kan han ikke lenger anbefale britene å forbli i EU.

Exit Storbritannia. I Storbritannia blir Cameron hyllet og kalt tidenes mest euro-skeptiske statsminister. Et honnørord blant EU-motstanderne i hans eget parti og blant briter flest. De applauderer at Cameron står opp mot «byråkratiet i Brussel». I EU-hovedstedene rundt om i Europa rister de på hodet og mener at Cameron nå driver et meget høyt spill. De er usikre på om Cameron forstår konsekvensen av sin egen strategi. I verste fall kan den føre til at britene blir stående igjen på perrongen for godt. I beste fall kan de greie å komme seg om bord igjen – på 2. klasse.

Mange spør seg nå hvor og når det egentlig sporet av for britene. Hvor var det det gikk så fryktelig galt?

Svaret er at det har vært mange små drypp opp gjennom årene. Men noen sentrale milepæler i EU-samarbeidet er blitt til ulegelige verkebyller på den nasjonale sjelen. I tillegg til én mann: Jacques Delors.

Da den franske sosialisten ankom Brussel som EU-president i 1985, med ambisjoner om å skape et føderalt Europa med en felles valuta og en felles sosialpolitikk, holdt de konservative og Margaret Thatcher på å gå fra konseptene. Storbritannia hadde blitt med i EU for å få tilgang til et gedigent frimarked, ikke for å bli en del av en gigantisk sosialiststat.

«Vi har ikke nedkjempet staten og sosialismen i Storbritannia for å se dem gjenoppstå på et europeisk nivå», tordnet Thatcher i sin berømte EU-tale i Brugge.

Fra vondt til verre. Men det som kanskje mest av alt er det store traumet i britisk EU-politikk, er Maastricht-traktaten fra 1991 – i dag et av de virkelige skjellsordene blant de euroskeptiske konservative. Traktaten omformet EF, Det europeiske fellesskap – til EU, Den europeiske union. Maastricht-traktaten fødte den nå omstridte felles valutaen euroen, og den etablerte et eget sosialt kapittel som skulle harmonisere arbeids- og sosialpolitikken i alle EU-land.

«Beistet» i Brussel. Det paradoksale er at den konservative statsminister John Major klarte å skaffe britene unntak fra de fleste av disse reglene. Britene beholdt pundet og fikk unntak fra det sosiale kapittelet. Likevel økte frykten for «beistet i Brussel», som stadig blandet seg inn i nasjonal politikk, bestemte krumningen på agurker og krevde at britene skulle betale stadig mer til EUs felles landbruks- og fiskeripolitikk.

Men det som mer enn noe annet har holdt EU-skepsisen ved like, er erkjennelsen av at de faktisk ikke har noe i Brussel å gjøre. Storbritannia gjør det rett og slett bedre på utsiden. Britene har sluppet unna eurokrisen. Og Kontinental-Europa har ikke lenger en økonomisk modell det er spesielt attraktivt å følge – slik det var da britene ble medlemmer i 1973.

Så kanskje er det slik som britene selv liker å fremstille virkeligheten:

Det er ikke Storbritannia som har beveget seg vekk fra Europa. Det er Europa som har beveget seg vekk fra Storbritannia.

Publisert første gang i Aftenposten 23. januar. Oppdatert 31. januar.

Kilder: BBC, The Observer, og The Sunday Telegraph.

Britene og euroen deler EU.

Et EU uten Storbritannia vil radikalt endre den politiske geografi i Europa, også for Norge – med et kjerne-EU på kontinentet.

KOMMENTAR / NILS MORTEN UDGAARD, Kommentator i Aftenposten

Politisk kløft. Den britiske bølgen av motvilje mot EU som en «stadig tettere union» er nå blitt så sterk at det er vanskelig å forestille seg andre utfall enn en voksende og varig politisk kløft mellom London og EUs Brussel. Vi er på vei mot en todeling av EU som i tiden fremover høyst sannsynlig vil bli fordypet og formalisert.

Hittil har EUs suksess gjennom mer enn 60 år – med 27 medlemmer og en nobelpris – vært mulig fordi hverken fellesskapets grenser eller det endelige politiske mål har vært helt klart definert. Men nå tvinger EUs eurokrise frem en klargjøring.

I mer enn tre år har krisen preget arbeidet i EU, med dusinvis av ekstra toppmøter. Den har svekket samarbeidets anseelse, men – og det er avgjørende her – den har ikke ført til nye politiske avskallinger blant EU-landene. Tilhørigheten har vært for viktig for dem, også for Hellas. Følelsen av å være i samme båt på et stormfullt hav har snarere øket.

En tettere union. En viktig dato som har fått liten oppmerksomhet, er 1. januar i år. Da trådte EUs finanspakt i kraft – den som egentlig heter «Traktat om stabilitet, samordning og styring i den økonomiske og monetære union». Den er resultatet av de mange toppmøtene, for den forplikter de 17 eurolandene og andre EU-land til å opptre med ansvar i sine offentlige budsjetter. Det er en traktat uten altfor skarpe tenner, men den skjerper politiske forpliktelser og gir EU-organer en rett og en plikt til å mene noe om medlemslandenes offentlige budsjetter. Også Danmark, uten euro, er med her. Flertallet i EU tar et nytt, viktig skritt mot en «tettere union».

Det er EUs 14 år gamle nye valuta som driver en politisk kile inn mellom Storbritannia og det kontinentale Europa, i praksis ledet av Tyskland og Frankrike. Britenes Maggie Thatcher og Tony Blair sa begge nei til euro. Her har vi å gjøre med mentalitetsforskjeller med dype røtter. EU er kalt «tapernasjonenes» prosjekt, etter en verdenskrig der nesten alle, hver på sitt vis, var en tapernasjon. Bare tre hovedsteder i krigførende land i Europa unnslapp en fiendtlig erobring: London – pluss Moskva og Helsinki. Britene var med rette stolte av sin innsats og så på seg selv som en seierherre som støttet andres etterkrigssamarbeid, men som ikke hørte med selv. Da Kull- og stålunionen ble lansert i 1950, var britenes levestandard pr. hode fremdeles dobbelt så høy som i de seks land på kontinentet som ble til EU.

Marginalisert øy. Det var den gang britenes utenriksminister Anthony Eden sa at «Dette er noe vi vet, noe vi føler i våre knokler, at vi ikke kan gjøre ... For Storbritannias historie og hennes interesser går langt ut over det europeiske kontinent ... Det er vårt liv: Uten det ville vi ikke være noe mer enn en del millioner mennesker som bor på en øy utenfor kysten av Europa, og som ingen ønsker å interessere seg noe særlig for».

Men i dag er spørsmålet om ikke et Storbritannia utenfor EU nettopp ville være en slik marginalisert øy. USA er gått uvanlig klart ut og har advart London mot å stille seg utenfor EU. Amerikanerne vil ha sin «fetter», som de sier, på innsiden av EU for å bidra til en liberal handelspolitikk – og (det siste sier de ikke høyt) motvirke proteksjonistiske tradisjoner i det sydlige Europa, inkludert Frankrike.

Selv en så EU-vennlig avis som britenes Financial Times mener at statsminister David Cameron ikke bør ta en folkeavstemning før et mulig nytt «forhold mellom UK og en ny blokk ledet av Tyskland og Frankrike» er blitt traktatfestet.

Et annet Europa. Da ser vi konturene av et annet Europa, med en kontinental kjerne – ledet av et Tyskland som også føler seg ukomfortabel i en slik rolle, og med mesteparten av Norden (men neppe Finland) som en ytre ring sammen med Storbritannia og kanskje et par andre land ved Europas periferi. Det vil bli den politisk minst tunge sammenslutningen i Europa, langt på vei underlagt de europeiske «kjernelands» innflytelse.

Kan dette bli løsningen for et maktbevisst Storbritannia, å oppgi en rolle i et bredere Europa? Igjen kommer spørsmålet om tysk innflytelse og hvem som skal balansere den, opp på den europeiske dagsorden. Norges utenriksminister, Espen Barth Eide, som valgte Berlin som første stoppested da han var utnevnt, har allerede advart britene og pekte på at Norge ikke er noe forbilde, for vi må bare ta imot de avgjørelsene andre fatter i EU.

Men de unge, ideologiserte konservative medlemmer av Underhuset krever handling overfor EU. De får støtte av Labour-opposisjonen og av Camerons konservative rival, Boris Johnsen, Londons overborgermester.

Det er en ytterst vanskelig kamp statsministeren må føre.

Publisert første gang i Aftenposten 15. januar.