«Notwork Society». For en stund tilbake gjorde jeg meg en problematisk erfaring: I min egen arbeidshverdag som forsker, fungerte internett ikke lenger som et arbeidsverktøy, men som et arbeidsskapende verktøy. I takt med at innsiget av nye arbeidsoppgaver ble større, ble min evne til å bearbeide dem mindre. Jeg erfarte et klassisk tilfelle av hva ekspertene kaller information overload, og jeg innså at, for arbeidet jeg hadde å gjøre, virket nettverket ikke.

Jeg besluttet derfor å avstå fra å bruke internett, inkludert e-post, i hele 2011. Jeg ser det ikke som en varig ordning, for i vår tid kan en forsker ikke fungere særlig lenge uten internett. «Den eneste måten å kontrollere nettet på er å unnlate å delta i det», skrev den spansk-amerikanske sosiologen Manuel Castells, men la til at en slik tilbaketrekning kan ha en høy pris.

Som et eksperiment for å forstå hvordan informasjonssamfunnet påvirker våre muligheter til å danne et fungerende Selv, er et nettfritt år imidlertid verdt et forsøk. Så får man se om det er slik – også når det gjelder informasjon – at «Less is more».

Skreddersydd. Nettopp forholdet mellom Nettet og Selvet sto sentralt i Castells «The Rise of the Network Society», det første av tre bind i verket «The Information Age». Forfatterens siktemål med disse drøye 1000 sidene sosiologisk analyse, var intet mindre enn å forstå samfunnet som helhet, slik det artet seg mot slutten av forrige årtusen. Hva kjennetegnet «informasjonssamfunnet»? Hvordan hadde vi kommet hit – og hvorfor? Hvordan artet fenomenet seg konkret i menneskers liv?

Det var et mangslungent prosjekt, men i bunnen lå forfatterens tese om at det fremvoksende informasjonssamfunnet var kjennetegnet av sin nettverksstruktur. Mens bakgrunnen for industrialderen var kapitalismens behov for å etablere industrielle produksjonsmåter, var informasjonsalderen preget av den samme kapitalismens behov for å bli global og fleksibel. Nettverksstrukturen var som skreddersydd til formålet.

«Nettet» ville komme til å gjennomsyre alle deler av livet vårt, spådde Castells; vi ville få en økonomi som la opp til «innovasjon, globalisering og desentralisert konsentrasjon», et arbeidsliv preget av «fleksibilitet og omstillingsevne», en kultur kjent for sin «endeløse dekonstruksjon og rekonstruksjon», et politisk liv «innstilt på øyeblikkelig prosessering av nye verdier og stemninger i offentligheten», og en «sosial organisering som sikter mot å overkomme rom og utslette tid».

Motsetningsfylt. Informasjonssamfunnet – som ble båret frem av teknologiske nyvinninger som internett – fremsto for mange som en vidunderlig, ny verden. Castells visste imidlertid å styre sin begeistring: «Dette er ikke nødvendigvis et opplivende øyeblikk», skrev han lakonisk. Fra sosiologens ståsted så det nemlig ut som det fremvoksende nettverkssamfunnet skapte konflikter mellom Nettet og Selvet.

Selv om Nettet vil utslette tid, må folk fortsatt forholde seg til både klokketid og biologisk tid. Selv om det nye arbeidslivet fremmer fleksibilitet og omstilling, har folk fortsatt behov for trygghet og stabilitet. Selv om en stadig de-/rekonstruerende kultur er dynamisk og spennende, har folk fortsatt behov for å vite hva de kan tro på.

Selv om Nettet vil utslette tid, må folk fortsatt forholde seg til både klokketid og biologisk tid.

At denne motsetningen ikke bare er problematisk, men også ganske uhåndterlig, kommer av at Selvet ikke lenger har tydelige motparter å rette sine klager til, slik arbeiderklassen i sin tid hadde borgerskapet. I vår tid står Selvet – enten det er snakk om individer eller grupper – ofte i motsetning til den diffuse størrelsen Nettet. Og dét er ikke en størrelse som snakker tilbake.

Konflikten mellom Nettet og Selvet utspiller seg på et antall ulike måter og steder. Selv har jeg erfaring med hvordan den gjør seg gjeldende i en forskers arbeidshverdag. Noe av det første jeg ble klar over da jeg begynte som doktorgradsstipendiat, var det allestedsnærværende ønsket om «internasjonalisering». Av veilederen min ble jeg rådet til å «bygge nettverk»; på kurs om internasjonale forskerkarrièrer lærte jeg om et mekka kalt «internasjonale konferanser»; av forskningskonsulenter fikk jeg vite at det var ganske umulig å sikre seg midler til forskning, men desto enklere å få «nettverksmidler». At engelsk er forskningens språk og internasjonale tidsskrifter dens medium, kom jeg også raskt til å betrakte som selvfølgeligheter.

En forskers våte drøm? Ingenting betegner dog nettverksstrukturens inntog i forskningen bedre enn internett – nettverkssamfunnets emblematiske teknologi. Forskningsverdenen er i dag fullstendig avhengig av nettet. Samhandling med kolleger foregår nesten utelukkende på e-post; akademiske tidsskrifter leveres ofte kun elektronisk; litteratursøk gjøres på Google Scholar; bøker kjøpes på Amazon; faglige diskusjoner skjer på listservs og message boards og andre steder man ikke har gode navn for på norsk; utlysninger, invitasjoner og tips finner ofte veien kun til elektroniske innbokser. I tillegg forventer man av forskere, som av mange andre yrkesutøvere, at de dyrker sitt «nærvær på web» – på egne websider, på sosiale medier, på en blogg.

Det er kanskje nærliggende å tenke at denne enorme informasjonsflyten er en forskers våte drøm. En forsker er jo tross alt en informasjonsbehandler, og nettet er lite annet enn et informasjonsunivers i stadig utvidelse. Man skal anerkjenne at nettet både forenkler og effektiviserer mange av forskerens tradisjonelle arbeidsoppgaver. C.P. Snow var likevel inne på noe da han sa: «Technology … brings you great gifts with one hand, and it stabs you in the back with the other». Den enorme informasjonsrikdommen er ikke bare et gode, den er også et problem, ikke minst for dem som lever av å bearbeide informasjon.

Flytting av informasjon. Nettets fordring er at informasjon skal flyttes raskest mulig over lengst mulig avstander, for på den måten å gjøre mest mulig informasjon lettest mulig tilgjengelig for flest mulig. Det gir et flyktig forhold til informasjonen som forflyttes, samt et behov for stadig å tilføre ny informasjon. Poenget er informasjonsflyten, ikke informasjonen som flyter.

På et tidspunkt ble jeg altså klar over at disse føringene var til hinder for jobben jeg forsøkte å gjøre. Det hjalp ingenting å ha tilgang til all verdens informasjon; det er uansett begrenset hva man kan bearbeide i løpet av en arbeidsuke. Det hjalp ingenting å ha alt umiddelbart tilgjengelig; historiske tekster er aldri «umiddelbart tilgjengelige». Det hjalp ingenting å skape noe nytt; poenget med forskning er å leve opp til etablerte standarder.

Internett fungerer som en kontinuerlig påminnelse om at det er et helt univers av interessante ting der ute. Påminnelsen blir imidlertid fort en forstyrrelse når det man forsøker å gjøre er å holde fast et lite støvfnugg av dette uendelige mangfoldet.