Under press. For vel 100 år siden var det Norge som sprengte ideen om nordisk samhold ved å bryte ut av unionen. I dag er det islendingene som skaper misstemning. De vil helst snakke engelsk. Og danskene, finnene og svenskene er mye mer opptatt av EU enn av Nordisk Råd.

Nordisk samhold er under press nå som da Norge vendte Sverige ryggen. Men leter en utenfor det politiske feltet, ser det fortsatt ut til å være «lim» igjen i begrepet Norden og enda mer i begrepet Skandinavia.

Katter og psykiatri. Et raskt lite nettsøk på uttrykket Skandinavisk Forening gir flere hundre treff. De fleste gjelder selvsagt Skandinavisk Kunstnerhus i Roma. Sammenslutningen fra 1860, den eneste frukten fra skandinavismens storhetstid som fortsatt er frisk. Men den som tror at kultursenteret i Roma er alene om å videreføre skandinavismens store tanker, tar feil.

Det finnes skandinaviske og nordiske foreninger for deg som er interessert i insekter og edderkopper. For folk som praktiserer soneterapi. For psykologer og psykiatere som driver med krisehåndtering. For dem som elsker den thailandske katterasen Korat eller akvariefisken Killi.

For bare å nevne noen få av alle de organisasjonene folk med felles fag, spesialisering eller interesser danner med Norden eller Skandinavia som geografisk ramme.

Fra hardt til mykt. Den myke skandinavismen, kaller historikeren Øystein Sørensen slike mylder av nordiske kultur-, interesse- eller yrkesfellesskap. Til forskjell fra den harde, politiske retningen fra midten av 1800-tallet. Den gang da noen mente at de tre skandinaviske landene burde slås sammen under felles konge i én stor stat.

Den «harde» skandinavismens første påkjenning var Tysklands angrep på Danmark i 1863 og danskenes tap av Sønderjylland i 1864. Hverken Sverige eller Norge hjalp «en broder i nød», som Ibsen så rasende uttrykte seg om den norske regjeringens manglende mot.

Den andre prøven var oppløsningen av unionen Sverige/Norge i 1905. Da fikk ikke bare den politiske, men også en mengde «myke» skandinavistiske bevegelser et nytt skudd for baugen.

De store nordiske journalistmøtene ble innstilt. De skandinaviske sangerstevnene opphørte. Kvinnesaksmøtene. Bokhandlerne. Urmakerne. De nordiske søndagsskolemøtene.

Disse og nærmere 40 andre samlinger ble stanset da Norge brøt med Sverige og skapte brann i forbrødringens leir.

Doktorgrad. Skotøyarbeiderne, studentene og vegetarianerne var blant de få som holdt humøret oppe og arrangerte nordisk møte i 1906. Dette vet vi fordi historikeren Ruth Hemstad har skrevet doktorgradsavhandling om skandinavismen rundt unionsoppløsningen.

Under disputasen i vår viste hun hvordan tanken på det nordiske fellesskapet hadde frisknet kraftig til på 1890-tallet for igjen å dø i 1905.

Den dukket opp igjen rundt første verdenskrig og igjen i 1948, da de skandinaviske landene forhandlet om et skandinavisk forsvarsforbund som alternativ til Atlanterhavspakten. Igjen var det Norge som brøt ut og gikk inn i NATO, tett fulgt av Danmark.

Noe ble likevel lært. For hver gang et «hardt» forsøk skapte splittelse etter 1905, fikk vi en «myk» bevegelse til samling. Fra 1919 Foreningen Norden. Fra 1952 Nordisk Råd.

Verd å dyrke. I dag nærer de to organisasjonene den gamle flammen og gir Norge en tråd inn i EU-nettverket.

Nordisk Råd deler ikke bare ut nordiske priser i litteratur og musikk. Rådets kulturkroner inspirerer også fordi det utløser penger hvis et arrangement har deltagere fra to eller flere nordiske land. Denne skandinaviske floraen næres ovenfra.

Samtidig vokser skandinaviske vekster opp nedenfra. Rundt omkring i «nettkrokene» trives skandinaviske samfunn av naturister, de som driver med japansk filateli, det skandinaviske hesteeiermøtet, for bare å nevne noen få av de små gruppene som må søke utenlands for å finne flere å leke eller løse praktiske problemer med.

Nordiske nett. De skaper en tett nordisk bit i verdensveven fordi de åpenbart mener dette med felles språk og nær geografi er en fordel og et fellesskap verdt å holde sammen.

Den «harde» skandinavismen er definitivt død. Den «myke» skandinavismen ser ut til å ha fått en ny blomstring i nettsamfunnenes tid.

1905, en lykkelig skilsmisse.

Unionen mellom Norge og Sverige fra 1814 til 1905 var en temmelig løs union. Landene hadde hvert sitt militærvesen, valuta
og nasjonalforsamling.

EVEN HAGEN, Aftenposten

Men én ting hadde landene til felles; en felles utenrikstjeneste. Og det var nettopp kravet om egen konsulattjeneste som ble påskuddet Norge brukte for å bryte ut av unionen.

7. juni 1905 vedtok Stortinget at unionen var oppløst fra norsk side. Men kong Oscar II ble samtidig tilbudt å velge en svensk prins til å overta den ledige norske tronen. Både i Sverige og ellers i Europa ble unionsoppløsningen oppfattet som en revolusjonær handling, men Stortinget ga en rettslig begrunnelse for sin handling.

Oscar II erklærte at han ikke var i stand til å skaffe landet en ny regjering. Så lenge kongen nedla veto mot Konsulatloven, nektet både Venstre og Høyre å danne regjering. Ettersom Kongen ikke kunne skaffe landet en regjering, noe han etter Grunnloven var pliktig til, hadde kongemakten sluttet å fungere, etter norsk oppfatning. Da fantes det ikke lenger noen norsk konge som kunne binde Norge til Sverige.

Men 7. juni-erklæringen overbeviste ikke stormaktene. De betraktet ikke unionen som oppløst før Sverige gikk med på det.

28. juli bifalt Riksdagen en instilling som inkluderer svenske krav for støtte til en unionsoppløsning Det viktigste kravet er at de norske grensefestningene må rives.

31. august startet forhandlingene om unionsoppløsningen i Karlstad, samtidig som den militære spenningen steg. Forhandlingene gikk tregt, og etter et opphold på en uke ble de gjenopptatt 13. september, samtidig som det ble gitt ordre om delvis mobilisering på norsk side. 18. september ble så den svenske statsminister Lundeberg og Norges Christian Michelsen, enige om å ikke sende flere tropper til grenseområdene. 23. september oppnås endelig enighet i forhandlingene. Norge skal rive de moderne grensefestningene mot Sverige, og det skal opprettes en demilitarisert sone langs den svensk-norske grensen. I begynnelsen av oktober startet så dimiteringen av de militære mannskapene på begge sider av grensen.

9. oktober vedtas Karlstad-overenskomsten i Stortinget med 101 mot  16 stemmer, og like etter anerkjennes Norge som selvstendig stat av den svenske Riksdagen.

Først 26. oktober sa Kong Oscar II fra seg retten til den norske kronen, da også stormaktene anerkjente Norge som en suveren stat og sendte sine diplomatiske representanter til Kristiania. 

Kilde: Prosjekt 1905