Karikatur av multikulturalismen. Vi er ikke én, men flere, både som samfunn og som enkeltindivider. Det er det utfordrende grunnpremisset i Zadie Smiths forfatterskap, som mange i dag regner som et av de fremste i den angloamerikanske litteraturen. I debuten «Hvite tenner» tok Smith utgangspunkt i den flerkulturelle virkeligheten i Willesden, immigrant-bydelen i Nordvest-London der hun vokste opp. Romanen følger tre familier gjennom to generasjoner: Familien Iqbal med bakgrunn fra Bangladesh, familien Bowden der moren stammer fra Jamaica og faren er engelsk, samt den hvite middelklassefamilien Chalfen. Gjennom de komiske interaksjonene mellom disse tidvis grovt tegnede karikaturene, lyktes det Smith å iscenesette de kulturelle motsetningene i det britiske samfunnet som farse, fem år før London-bombene gjorde dem til en tragedie, og de siden nærmest er blitt en klisjé.

Det var ikke minst den naive «regnbuevarianten» av multikulturalismen, der alle angivelig deler de samme verdiene på tvers av hudfarge og kulturell bakgrunn, Smith gikk løs på i romanen. Det satiriske portrettet av Chalfen-familien viser frem den ureflekterte paternalismen som ofte ligger bak: Deres politisk korrekte åpenhet mot andre kulturer er i siste instans basert på en overbevisning om at alle vil bli som dem. Men den kulturelle smeltedigelen støper ikke alle om i en liberal og posthistorisk form. Motsetningene vil ikke la seg oppløse i en snevert definert britisk identitet; til det bærer for mange første- og annengenerasjonsinnvandrere på en for tung historisk og kulturell bagasje.

Mange tvinges derfor, som tvillingbrødrene Magid og Millat Iqbal i romanen, til å velge mellom en selvutslettende assimilasjon og en selvdefinisjon tuftet på religiøs og kulturell fundamentalisme. Selv om romanen åpent latterliggjør begge disse strategiene, anerkjenner den det emosjonelle behovet som ligger bak.

Romanens alternativ til identitetspolitikkens «enten–eller» formuleres av Irie Bowden, som på linje med forfatteren selv er et blandingsprodukt av England og Jamaica. I en visjon ser hun for seg en tid «ikke for langt inn i fremtiden, der røtter ikke lenger betyr noe» fordi de rett og slett er for lange, for kronglete og stikker for dypt. Romanen synes å antyde at redningen ligger i den uunngåelige hybridiseringen som finner sted gjennom generasjonene, der alle etter hvert vil ha så sammensatte historier at den kulturelle identiteten mister all mening.

«Alle» vil, med andre ord, før eller siden bli genuint flerkulturelle.

Storbyens antropologi. Mens «Hvite tenner» i så måte var en brilliant, men kanskje vel skjematisk satire over det moderne Storbritannia, er «NW» primært en subtil undersøkelse av det mest tradisjonelle av engelske temaer: sosial klasse. Smith vender igjen tilbake til Willesden, men denne gang med fokus på stedets sosiale geografi. Som ellers i London, der selv den mest velstående gaten ofte ender i et strøk med slitne sosialboliger, er også Willesden et sosialt mikrokosmos der status stråler ut fra små grønne lunger omgitt av viktorianske rekkehus og slukes av dystre betongbasseng mellom brutalistiske høyblokker. Caldwell, der bokens tre hovedpersoner vokste opp, er av den siste sorten. Mens Leah og Felix, som tilhører henholdsvis den lavere hvite middelklassen og den svarte arbeiderklassen, fortsatt blir boende noen få hundre meter unna, får Nathalie etter hvert råd til å kjøpe seg inn ved parken. «Pengene gikk ikke til de trange rekkehusene med de korte hagene bak», kommenterer romanen. «Pengene gikk med til distansen huset stiller opp mellom deg og Caldwell.»

En typisk britisk reise, skriver Smith i et essay fra samlingen «Changing My Mind», begynner med «en nølen i møte med forskjell, hvilket leder til forsiktighet i møte med det som er annerledes, og ender i frykt. Snart gjenkjenner du bare din egen stemme, og det eneste livet du kan leve deg inn i, er ditt eget.»

Gjennom Leah registrerer Smith de finmaskede følelsene som oppstår på denne reisen og som hindrer genuine møter på tvers av sosiale skillelinjer. Førstnevnte blir brydd og pinlig berørt av sin egen relative velstand når hun får uventet besøk av en tidligere medelev som nå befinner seg nederst på rangstigen. Hun kjenner også på de subtile ydmykelsene hun og ektemannen blir utsatt for når de besøker bestevenninnen Nathalie i huset ved parken. Leah er likevel den mest empatiske karakteren i romanen og drømmer om en parallell verden der alle forstår hverandre fullt ut. Hennes fortsatt ganske åpne selvforståelse gjenspeiler seg i fortellerstilen der grensene mellom Leahs bevissthet og ytterverden nærmest viskes ut.

Smiths prosjekt er her en type storbyantropologi der hun forsøker å fange inn hvordan de forskjellige «stammene» tenker, snakker, handler og føler når de interagerer med hverandre. Fokuset er på den stadige kommunikasjonssvikten: De snakker forbi hverandre, opp og ned til hverandre, men sjelden til hverandre. De kan, som når Felix reiser inn til et av Londons poshere strøk, både gjøre en handel med hverandre og ha sex med hverandre, men ikke egentlig kommunisere med hverandre. Smiths komiske talent, som er heller underfundig anvendt i denne romanen, ligger først og fremst i denne sidestillingen av uforenlige sosiale diskurser og nærmer seg tidvis den mest erke-engelske av sjangre: The comedy of manners.

Drømmebyen. Det er i bokens siste del at det etiske budskapet blir tydelig. Nathalie, som på linje med Irie i «Hvite tenner» er av blandet engelsk-karibisk opphav, klarer mot alle odds å bryte seg inn i den hvite middelklassen, bare for å oppdage at det er et ekskluderende og klaustrofobisk sted å være. Hun har presset seg gjennom et trangt nåløye på vei mot advokattittelen og har fullstendig undertrykt sin sosiale og kulturelle bakgrunn. Når hun flytter tilbake til Willesden, er hun så preget av sitt nye ståsted at hun ikke lenger evner å kommunisere med sine egne. Hennes heroiske selvoppfinnelse oppleves snart som en fiksjon, og søket etter «noe virkelig» får snart den stive og overanstrengte identitetskonstruksjonen til å vakle.

«I det siste har min dobbelte stemme forlatt meg til fordel for én, hvilket gjenspeiler den mindre verdenen som mitt arbeid har ført meg inn i», skriver Smith i det tidligere nevnte essayet fra «Changing My Mind». Hun skriver om hvordan hun mistet arbeiderklassedialekten etter at hun først kom inn på Cambridge og siden gjorde litterær karrière. «NW» er langt på vei et forsøk på å finne tilbake til denne stemmen, hvilket for Smith har åpenbare etiske implikasjoner. I hennes «drømmeby» snakker alle flere sosiolekter og kan kommunisere på tvers av de sosiale og kulturelle grensene. Dette er selvsagt en utopi, men Smiths litterære prosjekt er uansett å undergrave disse motsetningene, ikke minst gjennom å vise hvor tilfeldige og skjøre identitetsdannelsene de hviler på ofte er.

Hvorfor sank andre med hennes bakgrunn til bunns, funderer Leah mot slutten av romanen. Smith gir få svar og er lite opptatt av sosial rettferdighet. For henne handler det ikke så mye om likhet mellom mennesker, men om kulturell og sosial flerstemthet i hver enkelt. Romanen tar en postideologisk og postnasjonal virkelighet for gitt og prøver å plotte en etisk kurs gjennom mangfoldet.

Det er kanskje en stor nok utfordring for de fleste av oss?