Krig og sult. I sultrammede Somalia har det vært borgerkrig, statskollaps, mislykkede fredssamtaler og lovløshet. Krigsherrer har fått herje fritt og hundretusenvis er drevet på flukt – både internt og til nabolandene. Det har vært kronisk matmangel, piratvirksomhet, og deler av landet er kontrollert av den islamistiske gruppen Al-Shabaab, som også knyttes til Al-Qaida. Midt oppe i dette har FN-organisasjonen Verdens Matvareprogram arbeidet for å koordinere den humanitære innsatsen. Men med en grumsete historie i landet, er det mange som er skeptiske til FN-organisasjonens evne til fjernstyring av gigantoperasjonen.

Ved starten av 2012 er det, ifølge Verdens Matvareprogram, fremdeles så mange som 4,5 millioner mennesker som trenger nødhjelp. Internasjonale aktører understreker at sultkatastrofen i Somalia, som er betegnet som den verste på 60 år, ikke er over enda.

Redd Barna og OXFAM tar et knallhardt oppgjør med hvordan katastrofen er blitt håndtert av alt fra hjelpeorganisasjoner til det internasjonale samfunnet forøvrig. I «A dangerous Delay: The cost of late response to early warnings in the 2011 drought in the Horn of Africa», skriver de at mellom 50 000 og 100 000 mennesker døde mellom april og juli fordi ingen reagerte på advarslene om hva som ville komme dersom det ikke ble satt i gang strakstiltak for å forebygge. Til tross for sofistikerte varslingssystemer fikk det som i utgangspunktet var en alarm, bli til en katastrofe. Rapporten kritiserer givere og organisasjoner for ikke å være villig til å gi store bidrag før tallene på underernærte kom opp mot 40 prosent – og katastrofen ble mediemat. Da var det allerede for sent for mange.

«Vi snakker om tusenvis av menneskeliv som kunne vært reddet, og millioner av dollar som kunne vært spart», sier en av ekspertene bak rapporten, Elise Ford, til Alertnet.

Trenger høye tall. Forfatter, journalist og nødhjelpskritiker, Linda Polman er blant dem som er sterkt kritiske til det som skjer i Somalia i dag.

«Mange organisasjoner overlever på katastrofer som dette. Nødhjelpsindustrien er gigantisk, og internasjonale aktører trenger sultne mennesker», sier hun. Nederlandske Polman, som har utgitt boken «Krisekaravanen», understreker at det som skjer i Somalia, er et humanitært drama av store dimensjoner. Men hun er sterkt kritisk til anslagene som legges frem for å vise hvor mange som er rammet. «Høye tall betyr mer nødhjelp. Kildene har en interesse av tallene som presenteres. Hvordan kan man komme frem til disse tallene når man ikke har tilgang i landet?» spør Polman.

«Hvordan kan man komme frem til disse tallene når man ikke har tilgang i landet?»
Linda Polman, forfatter journalsit og nødhjelpskritiker

Hvor mange får egentlig hjelp? Organisasjonen Leger uten grenser mener andre bistandsorganisasjoner overdriver hvor mange de er i stand til å hjelpe nær episenteret for sultkatastrofen i Somalia. «Folk blir forledet», uttalte president i internasjonale Leger uten grenser, Unni Karunakara.

Somaliske kilder sier at de heller ikke fester lit til tallene over hvor mange som er rammet av katastrofe og at mye handler om hjelpeorganisasjoners behov for profilering.

Kamp om troverdighet. På mange måter er sultkatastrofen blitt en kamp om nødhjelp, tall og troverdighet. Med milliarder av nødhjelpskroner involvert er det mange som kjemper for å få en rolle i det dødelige dramaet som utspiller seg i Somalia. «Det ødelegger for seriøse aktører», har Flyktninghjelpen uttalt.

Over store deler av verden var det i fjor pengeinnsamlinger for ofrene. Polman mener at organisasjoner nærmest hvert år varsler om sult på Afrikas horn.

«Det høres kynisk ut, men forskjellen er nesten bare at denne katastrofen klarte å få sendetid på fjernsyn og spalteplass i aviser. Og vi er vitne til en nærmest automatisk reaksjon: Du ser lidende barn på TV og gir penger. Alle har i hodet at penger er løsningen. Men i Somalia er ikke penger problemet. Landet er en «donordarling». Verdens Matvareprogram, som er størst i landet, har i årevis brakt mat til folket. De holder menneskene i live – men det hjelper dem ikke til en fremtid», sier Polman.

Vanskelig nødhjelpsarbeid. I rapporten «Report of the monitoring Group on Somalia pursuant to Security Council resolution 1853» fra FNs overvåkingsgruppe, ble det i 2010 reist knusende kritikk mot Verdens Matvareprograms hjelpearbeid siden diktator Siad Barres fall i 1991. Det ble en kraftig oppvask, men ifølge eksperter har det ikke ført til store forandringer på bakken.

«Verdens Matvareprogram har katastrofalt lite kontroll og har hatt det i 20 år uten at de har tatt initiativ til å gjøre noe. På sett og vis er vi i en gisselsituasjon – aktørene i Somalia vet at vi vet at om pengestrømmen stopper, vil mennesker dø. Ergo må vi finne oss i at så mye som 40–50 prosent av nødhjelpen som skulle gått til de sultrammede, blir stjålet», mener førsteamanuensis i internasjonale forhold ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, Stig Jarle Hansen. Han er ekspert på sikkerhetspolitikk på Afrikas horn, har vært i Somalia en rekke ganger og følger utviklingen i landet tett.

Verdens Matvareprogram nekter for at det er så mye som 40–50 prosent av nødhjelpen som forsvinner. «Men i en slik kontekst er det klart at det er utfordringer på bakken», sier pressetalskvinne i Verdens Matvareprogram, Challiss McDonoaugh.

Mangemillionærer på FN-kontrakter. I det kaotiske landskapet har det vært få ikke-somaliere på bakken. FN har varslet at de vil ha hovedbasen for arbeidet i Somalia i fremtiden, men det er uvisst når det vil skje. Det er blitt regnet for å være for farlig, og sterke fagforeninger har støttet medarbeidere som har kviet seg for å ha arbeidsstasjon i Mogadishu. Det har gjort at det ikke har vært kontroll på spesielt matvarehjelpen de siste årene – i takt med at aktører har tjent seg søkkrike på lukrative kontrakter med verdensorganisasjonen. Landkontoret har i stor grad fått operere uten kontrollmekanismer som slår naturlig inn i oppfølgingen av operasjoner i mer fungerende stater. Det har ført til at spesielt tre kontraktører er blitt mangemillionærer på arbeid fra FN – samtidig som de har vært viktige aktører i konfliktbildet i landet.

«Noe matvarehjelp kommer frem. Vi må fortsette å gi. Men når situasjonen er under kontroll, må vi gripe fatt i FNs rolle i Somalia», sier Hansen.

Holder liv i konflikter. «Krigsherrer vil slå kloa i deler av nødhjelpen – men store deler når også frem og redder liv. Somalia er et godt eksempel på hvor komplisert det er å drive nødhjelpsarbeid», mener seniorforsker i FAFO, Morten Bøås. Han legger til: «Bistand kan holde liv i konflikter. Men hadde de tatt slutt umiddelbart om vi hadde sluttet å gi bistand? Det tror jeg ikke. Isolerer vi et område helt, kan det føre til mer konflikt – og enda større flyktningestrømmer, noe som igjen vil være destabiliserende på andre måter.»

Rådyr statskollaps. Den venstreorienterte amerikanske tankesmien Center for American Progress har dokumentert Somalias sammenbrudd de siste 20 årene og hevder at det er brukt så mye som 300 milliarder kroner, gitt fra USA og det internasjonale samfunnet. Tallet inkluderer alt fra bistand, nødhjelp, misligholdte lån fra Verdensbanken, CIA-drevne fengsler til anti-sjørøverpatruljer.

Hvordan kunne det gå så galt i Somalia?

«Det gjør seg dessverre gjeldende en viss Somalia-tretthet internasjonalt, og enkelte har nærmest gitt opp landet fordi de ikke klarer å samarbeide internt. Land med fungerende statsinstitusjoner klarer seg bedre i slike situasjoner», sier Kjell Harald Dal, seniorrådgiver i Utenriksdepartementet.

At Kenya på tampen av 2011 sendte bakketropper til Somalia for å bekjempe islamistgruppen Al-Shabaab, har ført til en langt mer usikker situasjon for mange sivile. Krigen pågår fremdeles, uten at det er noen ende i sikte. Og der hjelpeorganisasjoner ble nektet tilgang i Al-Shabaab-kontrollerte områder tidligere, er det blitt enda vanskeligere å få tilgang.

«Det fører i verste fall til at enda flere mennesker vil være avhengige av matvarehjelp enda lenger», sier Saeed Hersi i Flyktninghjelpen. «Det vi vet, er at det som skjer, uansett utfall, vil øke de humanitære behovene. Dersom Al-Shabaab forsvinner, vil det åpne opp områder som har vært stengt for hjelpeorganisasjoner. Mange mennesker vil trenge hjelp.»

For Somalia er krigen bare en del av det som forverrer en allerede dødelige cocktail.