«Dør for prinsipper.» Tyskland er størst og rikest i Europa, og har bygget opp forbindelsene med de fremvoksende økonomiene, BRIC-landene Brasil, Russland, India og Kina. Men styrken til tross, tyskerne oppfører seg ofte som om de er tvunget inn i en maktposisjon.

Til tross for utallige oppfordringer, kommer ingen store visjoner for et fremtidig Europa fra Berlin. De tyske løsningsforslagene for eurokrisen har vært altoverveiende tekniske. Og når Hellas og Spania ikke viser takknemlighet for innsatsen, blir tyskerne snurt. Ikke akkurat stormaktsoppførsel.

«Tysklands motvilje mot makt er ikke noe nytt. Det er alltid for mye eller for lite med Tyskland», sier Ulrike Guérot, statsviter og leder for Berlin-avdelingen av den europeiske tenketanken ECFR, European Council on Foreign Relations.

«I 150 år har det vært debattert hvorfor Tyskland er så annerledes enn Frankrike og Storbritannia», sier Guérot og viser til at «pragmatisk» er et skjellsord her, men et hedersord i Storbritannia. I Tyskland dør man for sine prinsipper.

Egen vei. Tyskland har alltid gått sin egen vei, en spesiell «sonderweg». Men etter annen verdenskrig styrte seierherrene hvordan demokratiet skulle sikres gjennom spesielle ordninger som forfatningsdomstolen i Karlsruhe og dagens føderalisme, fagforeninger uten ideologisk innhold og mengden av små- og middelstore bedrifter som gjorde den økonomiske veksten mulig.

Tyskland har alltid gått sin egen vei, en spesiell «sonderweg». 

«Kanskje kan man si det slik at den første tyske 'sonderweg' var historisk betinget og endte i jødeutryddelsen, holocaust. Deretter ble grunnlaget lagt for den andre tyske 'sonderweg'. Det er disse kunstige etterkrigsinstitusjonene som nå fører til så mange vanskeligheter i løsningen av eurokrisen», mener Guérot.

Manglende militær deltagelse i Libya og den brå nedleggelsen av kjernekraftverk etter Fukushima-ulykken er mye brukte eksempler på at Tyskland kjører sololøp, og ikke lenger lar seg underordne kollektivene i NATO og EU.

Manglende militær deltagelse i Libya og den brå nedleggelsen av kjernekraftverk etter Fukushima-ulykken er mye brukte eksempler på at Tyskland kjører sololøp, og ikke lenger lar seg underordne kollektivene i NATO og EU.

På samme vis gikk tidligere forbundskansler Gerhard Schröder i sin tid til valg på å følge den «tyske vei», i motsetning til blant annet USAs Irak-politikk.

Politisk dverg. Karl Heinz Bohrer, utgiver av magasinet Merkur, er en av dem som fortviler over Tysklands manglende grep om sin rolle i verden. I en artikkel kalt «Økonomisk kjempe, politisk dverg», påpeker han at tilliten til landet svekkes, ikke minst fra amerikansk side.

Han forklarer den manglende forståelsen for hva som forventes av en stormakt, med at Tyskland aldri har hatt noe imperium, og den eneste erfaringen i internasjonal maktutøvelse er den brutale, militære. Herfra stammer den radikale pasifismen som han mener fortsatt bestemmer landets utenrikspolitikk.

Et annet trekk er den bevisste provinsialismen, det vil si at tyskerne egentlig alltid lengter til småbyidyllen.

Det betyr at all nåværende europeisk frykt for tysk maktutøvelse (utover det økonomiske) er irrasjonell. Det medfører også at tyske politikere ikke har utenrikspolitiske ambisjoner, skriver Bohrer. Passivitet sees ofte som den beste løsningen.

Ambisjoner eller ikke, makt er noe Tyskland får igjen og igjen, i kraft av sin størrelse og fordi landet er en suksessrik handelsnasjon. Makt kan nemlig kjøpes for penger.

Ambisjoner eller ikke, makt er noe Tyskland får igjen og igjen, i kraft av sin størrelse og fordi landet er en suksessrik handelsnasjon. Makt kan nemlig kjøpes for penger.

«Men vi kan ikke lede. For oss betyr makt militarisme. Den åpenbare grunnen er annen verdenskrig. Vi har dessuten aldri vært strateger. Vi har vært et handelsland i enden av silkeveien, med uklare grenser og flytende regioner, alltid mellom øst og vest. Strategi var noe de andre hadde, for eksempel Frankrike», sier Guérot.

Øst og vest. Det er ofte blitt sagt at Tyskland er for stort for Europa, men for liten for verden. Guérot ser dagens verdenssituasjon som en nyforhandling av øst-vest-forbindelser. Tyskland har egentlig aldri vært redde for Russland. I historisk perspektiv er annen verdenskrig og den kalde krigen unntak.

«I dag er den soleklare grunnen til å forbli i Vesten borte, nemlig Muren», sier Guérot.

For den økonomiske stormakten Tyskland ville det beste være et stille, rolig EU som en trygg base for tilnærming til verdensmarkedet.

For den økonomiske stormakten Tyskland ville det beste være et stille, rolig EU som en trygg base for tilnærming til verdensmarkedet.

Det har altså en viss verdi for Tyskland å smøre EU. «Vi må gi systemet nok energi til at det ikke imploderer, men våre egentlige interesser ligger nå utenfor Europa, hos BRIC-landene.»

Hva EU vil, er en annen sak.

Publisert første gang i Aftenposten 28. desember 2011.