Den tredje kristne verden. Vi kjenner til fortellingene i Tusen og en natt. Det hender endog at vi husker – eller blir minnet på – at det var den aller mektigste av kalifer, Harun al-Rashid, som var muslimenes leder da de første beretningene ble skrevet ned. Derimot har vi ingen anelse om hvem patriark Timothy var.

Timothy var en samtidig av Harun al-Rashid. Han ble patriark for de såkalte nestorianerne i år 780 og skulle leve til han ble over 90 år. I alle disse årene ledet han sin kristne flokk fra Bagdad der også kalifen holdt til.

Islam og kristendom har alltid holdt hverandre mer i akt i øst enn i vest. Så mange som én million kristne kan ha flyktet fra Irak de siste 20 årene.

Islam og kristendom har alltid holdt hverandre mer i akt i øst enn i vest. Men på 700-tallet var det ikke muslimer som bebodde Syria, Irak og Egypt. Det var de kristne. Store deler av dagens Midtøsten var en kristen «bakgård» som hadde oppstått etter konflikter med morskirken i Konstantinopel. Det var ofte kjettere som havnet her, de som nektet å gi slipp på doktriner som kirkemøter suksessivt kvittet seg med.

Det var «den tredje kristne verden» etter den katolske pavekirken og de ortodokse under sin patriark. Og de var mange. I et område fra Konstantinopel til Samarkand og fra Alexandria til Ogaden-ørkenen bodde over en tredjedel av alle kristne. Det gjorde Timothy til verdens kanskje mektigste kirkeleder, med ansvar for en menighet som var kulturelt rikere, geografisk mer spredt og religiøst rausere overfor andre religioner. De troende bar navn som nestorianere, monofysitter og maronitter, og de skulle leve som kristne med sine kirker, klostre og læresteder også i århundrene etter at araberne gjorde Midtøsten muslimsk.

Hverken Jerusalems fall i 637, de muslimske dynastiene som fulgte, Konstantinopels fall i 1453 eller 1900-tallets kriger skulle utslette nasraye – dem fra Nazareth. Mektige klosteranlegg, som Mar Gabriel i dagens Tyrkia og Mar Saba i Judea, skulle synge, faste og be til sin Gud bak tykke steinmurer fordi det alltid fantes banditter som angrep. I dag graves det fortsatt frem biter og brokker av bibelhistorien i dette området. Jorden hoster opp tusenvis av papyrusfragmenter som forteller om de første kristne, glemte bibeltekster dukker opp igjen, gamle skriftskatter blir oppdaget som tetningsmateriale i forseglede vinflasker.

Men menneskene bak troen forsvinner. På bare noen få tiår har moderne konflikter nesten klart å utslette en 2000 år gammel kultur i Midtøsten.

Et stille folkemord. Så mange som én million kristne kan ha flyktet fra Irak de siste 20 årene. Bare i løpet av de siste to årene har 450.000 flyktet fra Syria. Det kommer i tillegg til en jevn kristen emigrasjon ut av Libanon og Palestina, som også kan telles i hundretusener. De føyer seg til de millioner av armenere og grekere som ble drept eller fordrevet fra Tyrkia i det forrige århundret.

I dag bor det flere Jerusalem-fødte kristne i Sydney enn i Jerusalem. Det armenske kvartalet i gamlebyen; det siste store kristne samfunnet i den hellige byen holdes oppe av en befolkning på bare 2000 sjeler, mot 10.000 for få år siden. 400.000 palestinske kristne lever utenfor Palestina, og bare 17.000 er igjen i Israel og på Vestbredden. Disse er under stadige angrep fra ultraortodokse jøder.

Av de 1500 klostrene som ble etablert i Palestina under bysantinerne, står seks igjen.

Av de 1500 klostrene som ble etablert i Palestina under bysantinerne, står seks igjen. I Irak er bare 57 av 300 kirker tilbake. I den lille syriske klosterbyen Maaloula er folket borte. Byen der innbyggerne snakket Jesu’ eget språk arameisk, er tapt – kanskje for alltid.

I september 2013 fikk Maaloula «besøk» av islamister i opposisjon til president Bashar al-Assad som i likhet med sin far Hafez al-Assad har holdt en beskyttende hånd over landets kristne. Bare noen få nonner er igjen i det verdenskjente klosteret der, Mar Taqla. I Saidnaya, der flere trosretninger har levd i fred i århundrer, er innbyggerne blitt utsatt for en rekke angrep av al Qaida-islamister som har som mål å tilintetgjøre den gamle pilegrimsbyen.

Å rive ned kirker er blitt et hyppig brukt våpen for radikale islamister. På bare noen få dager sist sommer ble 40 kirker brent ned i Egypt. I hele Midtøsten blir kristne forfulgt, truet, drept og massakrert. Dette folkemordet har pågått i det stille gjennom flere tiår. Bare de spektakulære overgrepene har brutt lydmuren, som da 58 kristne ble massakrert av islamister i en katolsk kirke i Bagdad 31. oktober 2010, eller da 23 egyptiske koptere ble drept av en bombe i Alexandria i 2011.

På bare noen få dager sist sommer ble 40 kirker brent ned i Egypt. 

Den arabiske «våren» har gjort de kristne redde. I Syria går de ikke engang på jobb. På veggen i patriarkens sete i Istanbul kan ortodokse innbyggere lese spørsmålet i graffiti på døren: Hvordan vil du foretrekke å dø?

Den multikulturelle og kosmopolitiske byen Istanbul er blitt radikalisert. De kristne er jaget inn i små enklaver der de trenges stadig tettere sammen. Av Istanbuls 400.000 kristne for bare 50 år siden er det under 5000 tilbake.

 Verdens første klosterorden. Det er paradoksalt at dette sakte folkemordet skal skje her. Islam var alltid så mye rausere mot andre religioner enn den vestlige kristendommen var. De kristne var riktignok annenrangs borgere, men de ble stort sett ikke forfulgt. De levde og trivdes i de muslimske statene og ble deres diplomater, skriftlærde og vitenskapsmenn.

Det står fortsatt minnesmerker igjen etter de store kristne kulturene i denne regionen. Ett av dem er klosteret som bærer St. Anthonys navn, han som grunnla verdens første klosterorden på 300-tallet e.Kr. i ørkenen i Egypt.

I løpet av de neste århundrene skulle det bygges 700 klostre mellom Jerusalem og Bysants sørlige grense. St. Anthony er ett av de få blomstrende klostersamfunnene som er tilbake, men det er under press fra en blodig borgerkrig.

Kopterne er alltid blitt trakassert i Egypt. Men de har ikke vært truet som gruppe, og de har ikke flyktet. I dag er kopterne det siste bærekraftige kristne samfunnet i Midtøsten. Men rundt dem forsvinner det kristne landskapet som gjennom tidene har vært så mangefasettert og – underlig.

Man må til Midtøsten for å finne mennesker som genuint tror på miraklene, på åpenbaringer, på helbredelse via relikvier og demoner. Fortsatt kan man finne stylitter; disse merkelige helgenene som valgte å gå i isolat på toppen av en søyle.

Det er slike ting som gjør at de kristne her ikke blir sett på som «ordentlige». I Vesten er det intet hørbart opprør over de hundretusener av kristne som flykter fra krig, vold, forfølgelser, kidnappinger og henrettelser.

En gang bodde en tredjedel av verdens kristne her. Nå er det bare noen få tilbake, men ingen hører deres siste bønn.

 Kilder: Anthony O’Mahony & Emma Loosley: «Eastern Christianity in the Modern Middle East» (2009),

William Dalrymple: «From the Holy Mountain» (1997/2012),

John Philip Jenkins: «The Lost History of Christianity» (2009).