Møkka lei. Vi kjenner de fryktelige konsekvensene av handlingslammelse. Underlig da at verden ikke later til å bry seg lenger. I dag hinker klimadebatten av gårde i lånte klær fra både religion og vitenskap, folkevett og moralisme. Og folk er møkka lei.

Sjelden har uttrykket «å miste et momentum» hatt større relevans. Det skyldes ikke at toppmøtet i København var vår siste sjanse, slik miljøbevegelsen alltid later til å oppsummere. For som journalist George F. Will oppsummerte i Washington Post: «Det er klimatoppmøtet i Mexico (i 2010 red.anm.) som vil være vår siste sjanse. Inntil den neste siste sjansen dukker opp.»

Det er et retorisk grep som frir til vår ansvarsfølelse og omsorg for våre barns fremtid. Men for mange er det nettopp denne eskatologiske dimensjonen – at enden snart er nær – som gjør at de logger ut. Tallene forteller en helt entydig historie.

I Storbritannia er det bare 26 prosent som samtykker i utsagnet «klimaendringer skjer, og de er fremprovosert av menneskelig aktivitet». I Tyskland er det bare 42 prosent som frykter en global oppvarming; ned fra 62 prosent i 2006, viser meningsmålinger gjengitt i Newsweek, BBC og Der Spiegel.

Enda verre er det i USA, der et utvalg amerikanere intervjuet av Pew Research Center satte klimaendringer sist på en liste over de 21 problemene som bekymrer dem mest.

Det er paradoksalt, siden 2010 går over i historien som det varmeste året noensinne. Men det er også symptomatisk, fordi målingene ble gjennomført etter en usedvanlig kald vinter både i USA og Nord-Europa.

Været blir brukt som brekkstang av ytterfløyene i miljødebatten: 

I februar 2010 bygde en republikansk senator en iglo utenfor Kongressen som han kalte «det nye hjemmet til Al Gore». Det underliggende budskapet var at de rasende snøstormene i det nordøstlige USA hadde motbevist global oppvarming, noe som fikk spaltist Eugene Robinson til å skrive i Washington Post: «The Earth is really, really big. (And it’s not flat. It’s shaped like a ball. Honest.) It’s so big that it can be cold here and warm elsewhere …»

Miljødebatten har sine gode sider, i den forstand at man i det minste får trimmet lattermusklene. Som når komiker Stephen Colbert henviser til det samme iglostuntet med ordene: «Det er som om vi skulle sett ut av vinduet en mørk natt, og konkludert med at solen hadde forsvunnet».

Tidligere kunne man ha vendt seg til FNs klimapanel hvis man ønsket å skille snørr og barter i klimadebatten. Men panelet har ikke den troverdigheten det hadde før.

At et par enkle – dog avgjørende – feil i en rapport på mange tusen sider basert på 22 års arbeid kan føre til en slik ramsalt kritikk, sier mye om hvilken overdreven status IPCC har hatt. De angstbiterske reaksjonene i klimapanelet sier enda mer om hvilken pavelig ufeilbarlighet de har ikledd seg.

Det er ikke slik, som IPCC feilaktig fastslo, at Himalayas breer vil være smeltet ned innen 2035. Ei heller vil 55 prosent av Nederland bli liggende under vann. Derimot slår FNs klimarapport fra 2007 entydig fast at temperaturen er på vei oppover, at vannet vil stige og at disse endringene overveiende sannsynlig skyldes mennesker.

Problemet med panelets fall fra pidestallen, er at det fins så fryktelig mange der ute nå med svar på hvordan klimaendringene vil slå ut – eller om de vil slå ut i det hele tatt.

Bjørner fra himmelen. Nå har miljødebatten ofte vært preget av ytterpunktene. Det nye er at asymmetrien mellom klimaskeptikere og forskere tilknyttet IPCC er blitt jevnet ut.

«Klimaskeptikerne danker ut miljøaktivistene», skrev International Herald Tribune i sommer. Det var rett etter at «noen» hadde hacket seg inn i e-postsystemene til en rekke forskere tilknyttet IPCC ved University of East Anglia.

Det avslørte et institutt i forsvarsposisjon overfor klimaskepsisen, og klimaforskere som silte opplysninger og nektet innsyn. Men det skjedde ikke på bekostning av vitenskapens integritet, og hakket ikke hull i den solide konsensus om at det faktisk foregår en global oppvarming, ifølge granskninger.

Klimaskeptikerne har ikke latt seg stanse av det de oppfatter som hvitvasking. De er tvert imot i harnisk over reklamekampanjer som bruker ufine metoder for å formidle undergangsvisjoner.

En av reklamefilmene viser en far som forteller et bokstavelig talt hårreisende eventyr for sin lille datter. Filmen viser bilder av uttørkede elver, gråtende dyr og en svart monstersky som stiger opp fra biler, fabrikker og hus. En annen er laget av Plane Stupid, med bjørner som faller ned fra himmelen og møter en blodig død på fortauet. En tredje kommer fra Brasil, og maner frem en sverm av fly som angriper Manhattan – underforstått: 9/11 var intet mot den klimakatastrofen som nå står for døren.

Den London-baserte forfatteren Tommy Stadlen mener miljøfundamentalistene må skylde seg selv for at folk enten gjesper eller ignorerer budskapet: «Slike apokalyptiske scener forteller vanlige mennesker at de uansett ikke kan forhindre katastrofen», skriver han i International Herald Tribune. «Budskapet om klimaendringer er fastlåst i et middelaldersk mønster, der man forsøker å skremme og sjokkere offentligheten til handling.»

Den rabiate debatten skyldes at miljøet er blitt et ideologisk, polariserende tema, mener professor og ekspert på globale systemer, Thomas Homer-Dixon. «Mektige krefter som kull- og oljeindustrien har lært å blokkere bevegelse i klimapolitikken ved å spille på den angsten vi alle opplever når vår individuelle identitet er truet», skriver han i The New York Times. «Gitt denne realiteten vil vi ikke få noen effektiv motpolitikk før den dagen vi blir utsatt for et fryktinngytende klimasjokk.»

Har vi allerede blitt det? I New York gjennomlevde man i 2010 det varmeste juni til auguststrekket noensinne. I Moskva, offer for en tusenårs hetebølge i august 2010, har man talt opp tusener av døde, og i Pakistan ble folket bøyd i kne etter oversvømmelser som rammet en femtedel av landet.

Det som er ekstremvær i dag, vil snart være normen, tror klimapessimistene. Problemet er at det ikke er helt sikkert at dette skyldes mennesket. For hvordan skal man forklare at det gjennom historien har vært like mange orkaner, stormer, jordskjelv, flodbølger og varmeperioder som i dag?

«We’re losing». «Siden slutten av siste istid har det vært fire perioder; hver på omtrent ett tusen år og med en topp omtrent hvert tre tusende år, som har vært preget av langt mer intense og ødeleggende oversvømmelser», skriver miljøreporter Andrew C. Revkin med referanse til dagens våte katastrofer. Men han legger til: «Selv om dagens ekstremer ikke ugjenkallelig kan tilskrives drivhusgasser, gir de oss likevel en følelse av hva som vil komme hvis vi ikke tøyler utslippene.»

Ikke desto mindre er miljødebatten i ferd med å miste sitt publikum. «Det blir ingen grønn revolusjon», slår journalist David A. Fahrenthold fast i Washington Post. Og i USA stiller de grønne på møter med plakater som forteller: «We’re losing».

I Arktis og Antarktis feller Moder Jord sine smeltede tårer.