Hjemsøkt. Haiti er et land som har vært hjemsøkt av tragedier, ikke minst på grunn av politisk vanstyre og lang kolonialisering. Sentralt i Haitis samfunn står troen på voodoo, og med voodoo kan en også få makt over andre. Ingen har klart det bedre – eller verre – enn landsfaderen og tyrannen «Papa Doc» Duvalier (1907-1971).

Men hva er egentlig voodoo? Og hvor kommer det fra?

Heltids skeptiker. Asbjørn Dyrendal er førsteamanuensis ved Institutt for arkeologi og religionsvitenskap på NTNU og redaktør for nettstedet skepsis.no. Han forteller at voodoo finnes i flere versjoner. Grovt sett kan en si at det finnes én variant i Vest-Afrika, én i Haiti og én i sørstatene i USA.

Voodoo praktiseres av millioner av mennesker verden over, inkludert land i Sør-Amerika og Karibia, men kanskje få steder er praksisen like utbredt som i Haiti. Over halvparten av haitiere driver med voodoo, men det var først i 2003 at voodoo ble anerkjent som religion. Betegnelsen voodoo kommer fra Vest-Afrika og ble spredt med slaver som ble fraktet til øya Hispaniola – delt mellom Haiti og Den dominikanske republikk.

«Slaver fra ulike grupper ble tvunget til samkvem både med hverandre og med europeere som etter hvert hadde påbud om formelle omvendelser til katolisismen. De laget derfor lokale tilpasninger der de hentet masse afrikanske forestillinger og praksiser hjemmefra og blandet det med den katolske tro som dannet rammeverket. Resultatet ble en enkel religionsblanding. Vi ser blant annet at voodooens ånder også har katolske helgennavn», sier Dyrendal.

Slaveopprøret. Historien har også hatt en viktig rolle for utviklingen av voodoo i Haiti.

«Fra 1791 til 1804 var det frigjøringskrig i Haiti. Plantasjeeierne ble kjeppjaget, og den katolske kirken reiste sin vei. Etter revolusjonen ble livet organisert rundt mindre enheter, først og fremst gjennom utvidede familiegårdsbruk. Utviklingen av den tradisjonelle voodooen skjedde i disse lokale gruppene som laget egne tilpasninger av tro og praksis. Voodoo ble en religion som regulerte samhandling og gjensidig forpliktelse i samfunnet og mellom mennesker og makter. Da den katolske kirke forsøkte å etablere seg igjen i Haiti i 1860, hadde voodoo allerede etablert seg som folkets religion, selv om eliten i Port-au-Prince satte seg imot», sier Dyrendal.

Dyrendal mener kanskje at den største misoppfattelsen av voodoo, er at det er en religion full av forbannelser, vonde ånder, zoombier og dukkepining.

Den største misoppfattelsen av voodoo, er at det er en religion full av forbann-elser, vonde ånder, zoombier og dukkepining.

«I vesten har synet på voodoo vært preget av en orientalistisk forestillingsverden om svart magi, vold, kannibalisme, ekstatisk og seksuelt utsvevende ritualer og intens overtro», sier Dyrendal.

Magiforestillinger. Ordet voodoo er et gammelt afrikansk navn på ånd, og sentralt i utøvelsen av voodoo er dans, sang, tromming og påkallelse av forfedre og ånder. I voodoo henger alt sammen med alt. Nøkkelen til et bedre liv er å gjøre åndene fornøyde gjennom riktige handlinger, og å gjøre rett mot andre.

«Voodoo har sine faste og kjente praksiser som er lett tilgjengelige for folk flest, men har også en mer hemmelig side som prester og prestinner lærer underveis. Det er tre innvielsesnivåer med skjulte innsikter og momenter. Voodooritualene kan vare inntil flere døgn, der åndebesettelsen spiller en viktig rolle», sier Dyrendal.

Voodoo er en religion, men folk føler seg like gjerne som kristne. Voodoo skiller skarpt mellom skaperguden Bondye, «den gode Gud», som har skapt verden, men som ikke virker i den – og de mindre eleverte åndene som faktisk er tilgjengelige for oss mennesker. Bondye er voodoos afrikanskinspirerte variant av den kristne Gud, forteller Dyrendal.

«Voodoo er ikke navnet på en religiøs praksis, men navnet på en klasse gudevesener som har med denne verden å gjøre. De mer jordnære åndene, loaene, fungerer som mellommenn til det hinsidige, og kan derfor spille en viktig rolle i menneskets liv. De kan påvirke skjebnen, hjelpe til med problemer og sykdom, og gjennom rituelle besettelser gir de kunnskap, ekstatiske opplevelser og orakelsvar. Loaene er organisert i 21 nasjoner og ni familier, og noen er knyttet til for eksempel naturfenomen, fruktbarhet og trygg ferdsel – og står derfor i sentrum for den praktiske religionsutøvelsen. For eksempel har hver ånd sin egen trommerytme. Loaene er i denne verden.»

 «Men loaene er bare én klasse ånder. I tillegg finnes forfedrene. Det binder natur, mennesker og gudeverden, og dermed også samfunnet sammen i et nettverk av gjensidighet og forpliktelser.»

Dyreofringer og skademagi. Voodoo forbindes kanskje mest med dyreofringer, hekserier og voldsomme seremonier.

«Det ofres dyr også. Høns er populært, spesielt i flyktningeområder. Men voodoo involverer også noe så enkelt som bønn, å be presten om råd, begravelser eller et husalter som en tenner et lys over.»

Dyrendal forteller at loaene ikke bare er gode, men en blanding av konstruktive og destruktive krefter – alt ettersom.

«Loaene kan for eksempel forårsake sykdom. Enten gjennom den sykes egen overtredelse av forpliktelser, eller fordi noen som har den rette kunnskapen, har brukt den til å påvirke den sykes skjebne. Dukkene mange forbinder med skademagi, finnes også. Men de kan også brukes konstruktivt.»

Makt. Voodoo er også makt. Ingen har klart å få så mye makt som nettopp landsfaderen og tyrannen «Papa Doc» Duvalier (1907-1971).

«Én av dem som spilte veldig mye på voodoo var nettopp «Papa Doc». Han brukte voodooforestillinger i et kynisk politisk maktspill, slik at han kunne holde undertrykkelser ved like. Som lege hadde han opparbeidet seg et godt rykte i befolkningen, derav kallenavnet hans. I tillegg var han medlem av et byrå for etnografisk undersøkelse som hadde betydelig kontakt med presteskapet i Haiti», sier Dyrendal.

«Én av dem som spilte veldig mye på voodoo var nettopp «Papa Doc». Han brukte voodoo-forestillinger i et kynisk politisk maktspill, slik at han kunne holde undertrykkelser ved like.»

«Papa Doc» instituerte sitt eget hemmelige og lokale «politi» – som ble kalt TonTon Macoutes. Navnet henspiller på skikkelsen «onkel sekk» som fanger barn i en sekk og stikker av med dem.

«Dette såkalte politiet var satt sammen av hemmelige grupper bønder, der mange var voodooledere. Slik sett var det «folket» som kontrollerte loven, selv om virkeligheten var en annen. Folket ble dermed sin egen undertrykker, som ble forsterket med religiøs symbolikk og folkets religion», forteller han. Men «Papa Doc» gikk enda lengre.

«Allerede i 1959, to år etter at han ble valgt, hadde «Papa Doc» forsøkt å knytte en tett forbindelse mellom seg selv om nasjonens stifter, opprørslederen Dessalines (1758-1806), nå i rollen som loaen Papa Ogou Feray. «Papa Doc» forsøkte å skape et inntrykk av at denne ånden nå besatte ham, og at han også var nasjonens skaper. Dessalines var kjent for krigsropet «brenn hus, kutt av hoder» i kampen mot fransk terror i 1802. Voldshandlingene «Papa Doc» begikk, fikk ham til å fremstå som større enn selve livet. For eksempel spredte han ryktet om at han fikk kappet hodet av sin konkurrent Blucher Philogenes, og holdt hodet slavebundet til å fortelle ham om sine uvenners hemmeligheter», sier Asbjørn Dyrendal.

«Det er et ganske stort maktmiddel hvis du har levende forestillinger som du kan spille på, samtidig som du kan eksemplifisere gjennom brutale verdslige midler.»