San Pedro Sula, Honduras. Orlin Castro kjører sørover fra San Pedro Sula, Honduras’ nest største by. Det er mørkt, og bilens lykter er det eneste som lyser opp veien utenfor. Den ene hånden hans hviler på rattet, den andre på mobiltelefonene han har i fanget. Der ligger også en pistol. Skjorten hans har en oransje logo brodert på brystet: Canal 6, kjent for å sende nærgående innslag fra åsteder for forbrytelser.

Nattens arbeid er nettopp begynt: Orlin Castro er kameramann som kjører rundt i byen for å filme de voldsforbrytelsene som finner sted. Hver natt er forskjellig, men det er alltid mange drap. Fem, og iblant flere, på ett sted.

«Alt skjer om natten. Skuddvekslinger, overfall, hevnangrep. Det er min hverdag og har vært det siden jeg begynte å arbeide med dette som 16-åring», sier han.

San Pedro Sula helt nord i Honduras, er landets industrielle sentrum. Byen er kjent for sitt tropiske klima, sin gjestfrihet – og sine drap. For tredje år på rad topper San Pedro Sula listen over verdens farligste byer, med 187 drap pr. 100 000 innbyggere. Det er langt foran de to neste byene på listen, Caracas i Venezuela og Acapulco i Mexico, med henholdsvis 134 og 112 drap pr. 100 000 innbyggere.

«Vi har ikke noe lik». Orlin Castro svinger av mot et boligområde i utkanten av byen. Fortauene er tomme, småbutikkene har stengt for kvelden. Regnet øser ned, det er midt i sommerens monsuntid. Han stanser utenfor et hus der gaten er sperret av. En mann er blitt skutt der inne. Politiets pickuper står parkert på kryss og tvers, og noen personer har søkt ly for regnet under et halvtak.

Telefonen ringer, og Orlin Castro går litt bort før han svarer. I bilen like ved sitter en krimtekniker. Kollegaen sitter ved siden av, tilbakelent i setet.

«Vi har ikke noe lik, familien kom og hentet det. De vil begrave personen selv, uten politiets innblanding», sier han.

Orlin Castro kommer tilbake med telefonen i hånden og går inn under taket igjen. Blodspruten på bakken blandes med regnet fra himmelen.

«Det var gjerningsmannen som ringte. Mannen hadde stjålet kyrne hans, det var derfor han skjøt ham. Hvordan han hadde fått tak i mitt nummer? Alle har mitt nummer.»

Det er sikkert, Orlin Castro har kontakter overalt. I politiet og i rettsvesenet, blant de ulike kriminelle gjengene. I bydeler som Aurora, Planeta eller Chamelecón – de såkalte zonas rojas, røde soner – er det underverdenens spilleregler som gjelder. Det er her drapsstatistikken virkelig er en del av hverdagen.

Det er også her Honduras’ maras, de kriminelle gjengene, står sterkest. Gjengkulturen har sine røtter i forstedene rundt Los Angeles, der den vokste frem på 1980- og 1990-tallet. I dag utgjør gjengene egne lovløse systemer i mange av byene i Mellom-Amerika.

Flyktet fra gjengvolden. En lang gate sør i Chamelecón er kantet av lave hus og frodige hager. Men det er noe galt. Husene står forlatt, med tomme vinduer og fasader med kulehull. Noen av husene er sprayet med bokstavene MS – forkortelsen for Mara Salvatrucha, en av de største gjengene. Et stenkast borte, i en annen gate, bærer husene i stedet navnet på den rivaliserende gjengen, Barrio 18.

Hilma Fuentes, som står bak porten til sin hage, er en av de få som fremdeles ikke har forlatt området.

«Naboene har flyktet fra gjengbråket og den vedvarende usikkerheten», forteller hun.

Moren hennes, som har diabetes, flyttet for noen år siden – skuddvekslingene påvirket blodtrykket hennes.

«Men hun har kommet tilbake nå, og det har noen andre av naboene også. Politiet har gjort området ’mara-fritt’, sier de. Akkurat nå er det bedre, men vi vet ikke noe om fremtiden», sier hun.

Holder seg inne etter bortføring. Andre deler av San Pedro Sula er som en hvilken som helst mellomamerikansk by. Sentrumskjernen har et livlig torg med kafeer, og rundt omkring tyter markeder og butikker utover fortauene. Forstedene har enkle hus i turkis, rosa og hvitt. I de nordvestre delene, ved foten av de grønne Merendón-fjellene ligger velstående bydeler med hurtigmatkjeder og nye kjøpesentre. Husene der har høye murer og alarmsystemer, og gatene patruljeres av sikkerhetspersonell som time etter time overvåker all trafikk.

«Jeg sluttet å kjøre bil, sluttet å reise. Jeg begynte å tenke over alt jeg gjør.» Chris Padilla

Bak en av murene bor Chris Padilla, som har lang karrière som rådgiver for FN i Honduras og har jobbet over hele landet. Men nå for tiden forlater hun helst ikke hjemmet sitt: «Jeg går ut så lite som mulig. Det er et valg jeg har tatt. Jeg vil ikke si at jeg er redd, ikke hver dag i alle fall. Men jeg vet hva som kan skje», sier hun.

For noen år siden ble hun overfalt i sin egen bil av fem bevæpnede menn som kjørte av sted med henne. Hun var sikker på at hun skulle dø, forteller hun, at hun ville bli voldtatt og drept. Men bilens innbruddsalarm gikk plutselig av – og reddet henne: Bilen stanset, og mennene flyktet fra stedet.

«Den hendelsen endret vanene mine. Jeg sluttet å kjøre bil, sluttet å reise. Jeg begynte å tenke over alt jeg gjør.» Hun kikker utover hagen, som strekker seg frem til den terrakottafargede muren.

«Nå ligger min onkel lam fra hoften og ned etter et drapsforsøk. Han er rettsmedisiner og kjørte i samme bil som en dommer. En leiemorder skulle drepe dommeren, men tok feil og skjøt min onkel i stedet. Og så, for bare to uker siden, ble min søster drept av sin mann. Uten noen foranledning. Sjalusi. Han prøvde ikke engang å flykte, men sto der og så på da hun døde», forteller hun.

Sivile rammes og forbrytere går fri. Mye av volden i Honduras rammer de uskyldige. Antall voldsforbrytelser mot kvinner har økt urovekkende raskt, med 263 prosent fra 2005 til 2013. FNs spesialrapportør for vold mot kvinner, Rashida Manjoo, mener et klima av frykt og likegyldighet er rådende i dette spørsmålet.

Karen Mejia fra menneskerettighetsgruppen Foro do Mujeres por la Vida, forteller at 95 prosent av voldsforbrytelsene mot kvinner hverken rapporteres eller etterforskes.

«En kvinne blir drept hver 14. time i Honduras. Vi ser ofte kropper med tegn på at militære har vært innblandet i drapene. Men ingen er interessert i å løse dem. Og det er ikke loven som er problemet. Vi har masse lover, men de blir ignorert», sier hun.

Chris Padilla føler ikke bare sorg, sier hun, men også frustrasjon. Mannen som drepte søsteren hennes er fengslet, men hun stoler ikke på fengselssystemet. Og det med rette: Straffrihet er utbredt i Honduras. Bare en brøkdel av alle forbrytelser anmeldes og etterforskes. Det er enkelt å slippe unna, om det så er sjalusidrap eller drap på grunn av stjålne kyr.

Sosiale forskjeller, korrupsjon og politisk vanstyre spiller også en rolle. I juni 2009 ble den demokratisk valgte presidenten Manuel Zelaya tvunget i eksil av hæren i Honduras. Kuppet rystet hele landet og var starten på en negativ trend av økt vold, ofte sanksjonert av staten. Siden da har antall honduranere som lever i fattigdom, økt fra 59 prosent i 2009 til 64 prosent i dag. Budsjettene til skole, helse og boligstøtte er samtidig blitt mindre.

En ytterligere faktor er landets geografiske beliggenhet, midt i en av verdens viktigste ruter for smugling av narkotika. Mellom 140 og 300 tonn kokain fraktes gjennom landet hvert år, fra Sør-Amerika og opp til USA. I den politiske tumulten som fulgte i statskuppets spor, har regionale narkotikakarteller, fremfor alt de mexicanske, etablert kontakter i Honduras’ politi og underverden.

For innbyggerne i San Pedro Sula er døden kommet nærmere. Det er som den postkoloniale filosofen Frantz Fanon skrev: volden, når den først er kommet inn i et samfunn, sprer den seg og slår rot. Det som i en annen tid, på et annet sted, er uten logikk, blir plutselig en del av det normale.

60 drap på bestilling. I en annen del av byen, i nærheten av torget med fikentrær og katedralen, forteller en ung mann som kaller seg La Fresa sin historie. Han forteller om familien sin – kone og en liten sønn – og om sin oppvekst uten biologiske foreldre, i ulike fosterfamilier som alle var veldig fattige. Men han avslører ingen steder og ingen navn, hans liv leves i hemmelighet. Siden tenårene har han vært en sicario, en leiemorder.

«Jeg har flere våpen, 15 alt i alt, men dette er min favoritt. Den har tatt livet av 32 personer.»

La Fresa legger en forkrommet pistol på bordet foran seg. Han er iført joggesko og en fotballtrøye, drar en finlandshette over hodet før han blir tatt bilde av, men tar den av når han begynner å fortelle. Han er med i en «organisasjon», sier han, som utfører bestillingsdrap på personer i San Pedro Sula – som regel forretningsmenn eller politikere, personer med innflytelsesrike fiender. Og rike fiender. Organisasjonen hans tar 5 millioner lempiras (1,69 millioner kroner) for et drap på en politiker, 1 million (338 000 kroner) for personer med en lavere profil.

«Da jeg begynte med dette som 16-åring, drepte jeg folk for mye mindre. Det var slik alt begynte, det var lettjente penger. Jeg sier ikke at jeg ikke hadde noe valg, men det fantes aldri noen mulighet til å studere», sier La Fresa.

11 år senere har han tatt livet av 60 personer. Han har ingen skyldfølelse, sier han. Det som skjer, er deres skjebne. De fleste ofrene tenker han ikke på en gang, da hadde det ikke gått an å gjøre det han gjør.

«Det er bare noe spesielt når vi tar livet av mareros. De er brutale og dreper familier og barn, så det føles riktig å drepe dem.» Leiemorderen La Fresa

«Det er bare noe spesielt når vi tar livet av mareros (gjengmedlemmer). De er brutale og dreper familier og barn, så det føles riktig å drepe dem.»

Men La Fresa er i ferd med å gjøre sine siste jobber nå, sier han. Han mistet nettopp sin beste venn og kollega i «organisasjonen». Og hans sønn blir eldre.

«Det er en sang som går slik ’Da jeg var liten, ønsket jeg å være der jeg er nå’. Slik føler jeg det. Da jeg var liten, hadde jeg ingenting, i dag har jeg kommet et sted. Jeg ville bli advokat eller dommer. Men i stedet ble det dette.»

Så går han ut til bilen, en grønn velbrukt modell som står parkert under en palme langs gaten. Han stapper pistolen innenfor bukselinningen, klatrer inn og kjører bort fra sentrum.

Sykehuset kan ikke hjelpe alle. Et stykke fra sentrum ligger Mario Catarino Rivas, San Pedro Sulas offentlige sykehus. Etter en legestreik mot mangelen på ressurser blir inngangen og korridorene bevoktet av tungt bevæpnede soldater. Militærets makt i Honduras har økt siden kuppet i 2009, og hæren har nå et spesielt mandat for å utføre også politiets oppgaver. For mange vekker det minner fra 1980- og 90-tallet, da militæret sto bak tortur og drap.

«De er overalt i samfunnet nå og har carte blanche til å gjøre som de vil. Men det øker ikke tryggheten, men skaper en følelse av unntakstilstand», sier Karen Mejia.

Legen Raul Zelaya åpner døren til akuttmottaket, som blir bevoktet av en ung soldat med sammenbitt munn. Det er fullt av sykehussenger og knapt plass til å gå. Luften er tung. En mann med et machetehugg tvers over bakhodet ligger på én seng, ved siden av ligger en kvinne som mangler en arm. Det er mannen hennes som har hugget den av, forteller Raul Zelaya.

«Og vi har ikke mulighet til å hjelpe alle. Pasientene må betale for tråd og bedøvelse til operasjoner, og ofte har vi ikke engang antibiotika.»

I korridoren står en mann lutrygget mot en vegg. Han heter José Israel og er far til fire barn. For to uker siden havnet han i skuddlinjen under et oppgjør på en bar, og ble skutt i benet og i kjeven.

«Jeg har fremdeles kulene i kroppen. En operasjon koster 150 000 lempiras (50 700 kroner) og det har jeg ikke. Kjeven har flyttet seg av kulen, og jeg kan ikke spise skikkelig og har stadig hodeverk», forteller han.

Visst er det en operasjon han trenger, sier Raul Zelaya, men det går ikke her, ikke for øyeblikket. Han går ut på parkeringsplassen og kjører bil til sin andre arbeidsplass, på et av San Pedro Sulas beste privatsykehus. Der lukter korridorene nyvasket og rommene har en eller to pasienter og alt utstyr som savnes på Mario Catarino Rivas. Det er en annen verden – otro mundo, sier Raul Zelaya.

En pause fra voldskulturen. Orlin Castro parkerer også bilen, ved Baleadas King, et nattåpent sted som serverer baleadas, tortillas med ost og bønner. Han setter seg med noen kolleger ved et bord. Noen viser frem bilder av arresterte gjengmedlemmer på telefonen, noen andre drar en spøk om stjålne kyr. Det er sent og det har sluttet å regne. I morgen har Orlin Castro fri – da skal han være sammen med sin tre år gamle datter.

Det er hans otro mundo, langt fra volden og nattemørket i San Pedro Sula.