Rangeringer av levekår. Er Norge virkelig det beste landet i verden? Nei, mener utviklingsøkonom Morten Jerven (under t.v.). Han er professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og forfatter av boken «Poor numbers» (2013).

– Den som leser listen, tror kanskje at nå har FN sendt sine beste folk ut til alle land i verden og hentet inn informasjon om hvor det er best og verst. Men det er ikke slik det foregår, sier Jerven. 

FN har nemlig ikke kapasitet til å innhente uavhengige data, forteller han. De er helt avhengige av statistisk materiale landene selv sender inn.

– Hvor oppdaterte og pålitelige tallene er, varierer enormt mellom landene. I tillegg er de innhentet på høyst ulike måter, så de er ikke sammenlignbare. Fra noen land finnes det ikke tall i det hele tatt: Da tar FN bare utgangspunkt i nabolandene og regner seg frem til hva de antar kan være rett.

Lurt å være fattig. Det er også stor forskjell på hvor mye innsats hvert land legger i å fremskaffe tallene. Det er ingen land som vil være på bunnen av denne listen. Samtidig er det noen som bryr seg mer om rangeringen enn andre.

Hvis du ser på landene med bunnplassering, er det ikke vanskelig å se for seg at for eksempel Den sentralafrikanske republikk har andre ting å tenke på enn FNs levekårsundersøkelse. Derfor legger land ulik innsats i å skaffe til veie det datamaterialet FN etterspør som grunnlag for rangeringen. Det kan jo i seg selv være en indikator på hvordan det står til i et land, men ikke nødvendigvis.

For noen land er det også hensiktsmessig å underrapportere størrelsen på brutto nasjonalproduktet (BNP). Et BNP under 1200 (USD pr. capita, red.anm.) gir nemlig billigere lån i Verdensbanken, forteller Jerven, som nylig har utført en studie på nettopp slike underrapporteringer. Andre land igjen vil ha en politisk interesse i å komme høyt på listen.

– For eksempel er Cuba alltid opptatt av å score høyere enn USA, sier Jerven. For å få det til, er det enkelt for et land å velge hvilke data lan-dets byråkrater sender inn til FN.

– Du kan for eksempel utføre en undersøkelse på hvor mange av barna som går på skole i en by – og få høye tall, eller utføre den samme undersøkelsen på bygda – med lave tall som resultat, forklarer Jerven.

The good, the bad and the ugly. I tillegg til å gi hvert land en konkret plass, har også FN delt inn listen i tre grovere kategorier: høy, middels og lav menneskelig utvikling. Denne grovinndelingen er det eneste virkelige nyttige med listen, ifølge Jerven. For at Niger skal være noe verre enn de andre landene langt nede på listen, er lite sannsynlig, mener han.

– Jeg vil si det slik at for landene på bunnen av listen og de neste 20 landene, er tallgrunnlaget svært tvilsomt, og dermed også plasseringene. Det er altfor mange antagelser. For eksempel er tallene fra Niger på gjennomsnittlig antall år på skolen, basert på en undersøkelse fra 1977, sier Jerven.

Andre land igjen har ikke hatt folketelling på over 30 år. Noen land fører ikke statistikker i det hele tatt. I tillegg kunne FN valgt å bruke andre typer datagrunnlag og utregninger – og dermed endt opp med helt andre rangeringer, forklarer Jerven.

Og nå tror du kanskje det bare er på bunnen av listen at utregningen er upålitelig. De rike landene har jo tall vi kan stole på? Det er bare å be-klage. Også blant topplasseringene er usikkerheten stor.

Liste-tyranniet. Vi hanker inn en annen økonom, professor Kalle Moene (t.v.) fra Universitetet i Oslo, for å forklare hvorfor:

– Sannsynligheten for at de fem landene i toppen representerer de faktiske fem topplasseringene, er ekstremt liten. Ved å bruke en regnemetode som tar høyde for usikkerheten ved denne typen rangeringer, kommer vi frem til at sannsynligheten er så liten som 1 prosent, sier Moene.

Landene i toppen av listen kjennetegnes først og fremst av likhet, derfor gir det liten mening i å rangere dem, mener han. Han har skrevet om dette i «The Tyranny of International Index rankings».

1 prosent sannsynlighet? Så Norge er trolig ikke verdens beste land, da. I alle fall hvis vi skal tro på statistikken.

De to økonomene mener vi elsker lister og kåringer fordi de gjør en rotete verden oversiktlig og lettere å forstå. For landene som havner øverst på listen, er det fristende ikke å kommentere listens store usikkerhetsmomenter. Norske politikere jubler og skryter når Norge havner på listetoppen. Og for landene i bunnen er det best ikke å kommentere i det hele tatt. Ingen vil jo ha oppmerksomhet for å tape.

Formelen på det søte liv. Men er det egentlig overhodet mulig å lage lister på livskvalitet – for finnes det noen global enighet om hva det søte liv skal inneholde?

Vi henter inn enda en økonom: Vegard Hole Hirsch (t.v.), økonom i Norad og tidligere leder i Attack. Det første han gjør er å ta livet av ideen om at dette er en liste over beste og verste land. Det er bare politikere og journalister som bruker listen på den måten. Han mener vi nå heller må vandre inn i filosofenes verden.

– Det gode liv? Det er et spørsmål om hva jeg trenger mer av for å ha det bra, og hva jeg vil ha mindre av. Hva dét er, finnes det ingen fasit på. Men det er klart, når fattigdommen er åpenbar – når du ikke har nok mat, når barna dine dør av diaré – er svaret gitt. Men utover det?

For saken er jo også den, at det folk kanskje er mest opptatt av, er umulig å måle: kjærlighet, næringsrik mat, et hus i et hyggelig nabolag, trygg-het, en jobb du trives i, gode venner, mener Hirsch.

Men slike luftige tankesprang har ikke stoppet FN fra å lage en formel.

Utviklingsøkonom Morten Jerven kaster seg på:

– Tall og lister har forførende kraft. Men vi må huske at denne type rangeringer skjuler viktige aspekter ved et samfunn, som hvordan folk faktisk har det. Den sier heller ikke mye om menneskerettigheter. Men dess oftere listen presenteres, jo mer sementeres ideen om at det er enkelt å lage en liste over beste og verste land. Det er det ikke, sier han.

Slik er FNs regnestykke for det gode liv.

Lurer du på hvordan FN regner seg frem til hvilke land som er «best og verst» i verden? Du vil bli overrasket: Formelen på det gode liv er enklere enn du tror.

FNs levekårsundersøkelse er en liste over verdens land og hvor de befinner seg på en utviklingsskala. I underkant av 200 land rangeres – altså nesten alle stater i verden. Men hvordan er det egentlig mulig å regne seg frem til en slik liste? Jo, slik som dette:

Brutto nasjonal inntekt (BNI), (Gross National Income, GNI) pr. innbygger + forventet levealder + forventet antall år på skolen.

Jo høyere et land scorer på disse målestokkene, dess bedre er det å bo der, tenker FN. Ideen er at BNI pr. innbygger sier noe om hvilke ressurser som er tilgjengelig for å oppnå andre goder, forventet levealder forteller om helsetilbud, kosthold og sikkerhet og, til slutt, sier utdanning noe om hvilke menneskelige ressurser som er tilgjengelig. Og så, følg med nå:

Hver av de tre indikatorene (BNI, forventet leve­alder og utdanning) teller like mye i utregningen. Landene får poeng fra 0 til 1 for hver av dem, og det geometriske gjennomsnittet (se faktaboks) av de tre gir landets plassering på listen.

FNs formel for det gode liv: Slik regnes landenes plassering ut. Forkortelsene refererer til de engelskspråklige begrepene. Kilde: FN

Slik er regnestykket for levestandard.

Undersøkelsen bruker brutto nasjonal inntekt som indikator på velstand. Men det er ikke så enkelt som at dess høyere BNI (GNI), jo høyere opp på listen kommer du. FN tar utgangspunkt i at mer penger betyr mest for dem som er fattige. Antagelsen er at hvis du er veldig fattig, vil en liten inntektsøkning gi store forbedringer i levekår. Men hvis du allerede har ganske mye penger, vil ikke den samme summen ha særlig stor innvirkning.

Derfor er indeksen laget slik at rike land får færre poeng for å øke sin inntekt, enn fattige land får for å øke sin inntekt. Med andre ord: et land med høy BNI vil ikke klatre så mye høyere på listen selv om BNI øker mye, mens et fattig land kan hoppe mange plasser oppover selv med en be-skjeden økning.

Dette betyr at to land med lik plassering kan ha vidt forskjellig BNI pr. innbygger.

For eksempel lå Libanon og Cuba på en delt 67. plass i 2015. Libanon har et BNI på 16 500 dollar pr. innbygger, men Cuba bare 7 300. De kom-mer på samme plass fordi Cuba, i mye større grad enn Libanon, har lykkes i å skape en sunnere og mer utdannet befolkning.

Slik er regnestykket for utdanning.

Utdanning blir målt ut fra to indikatorer: 1: Hvor mange års utdanning de som er over 25 år har. 2: Hvor mange år de som begynner i førsteklasse det året, kan forvente å få gå på skolen.

For de over 25 år gir 15 eller flere års utdannelse høyeste mulig poeng. Antall år utdannelse utover 15 år gir ingen ekstrapoeng. Indikatoren på antall år med forventet utdannelse har en grense på 18 år. Det vil si at det ikke gis ekstrapoeng for forventet utdannelse ut over 18 år.

Ta Eritrea, som eksempel. Forventet utdanning for dem som begynner på skolen i år, er 4,1 år. Regnestykket blir da: 4,1/ 18 = 0,227. Gjennomsnittlig

skolegang for de over 25 år er 3,9. Regnestykket blir: 3,9/ 15 = 0,26. Gjennomsnittet av disse to tallene blir Eritreas score på utdanning, som da igjen legges sammen med tallene for levealder og inntekt.

Grunnen til at det brukes to forskjellige maksimumstall for forventet antall år på skolen (18 år) og gjennomsnittlig år på skolen for de over 25 (15 år), er at de forventer større utdanningsmuligheter for den oppvoksende generasjon.

Slik er regnestykket for levealder.

FN tar utgangspunkt i at et langt liv pr. definisjon er et gode. Og de som lever lenge, har antagelig tilgang på næringsrikt kosthold, medisiner og trygghet. Og viktig: levealderen regnes ut fra en forventet levealder ved fødsel – ikke gjennomsnittlig levealder for befolkningen.

Tanken bak dette er at de som lever nå, kanskje har vokst opp under andre forhold som er dårligere enn i dag. Da skal ikke det speiles i undersøkelsen. Det er dagens muligheter for å leve et langt liv som er viktig å vise.

20 år er satt som nedre grense for forventet levealder. Det vil si at et land får 0 poeng dersom et barn født i år kan forvente å bli 20 år hvis hun vokser opp her. Ingen land i undersøkelsen har så lav forventet levealder. Den øvre grensen er satt til 85 år. Landene får altså 1 poeng hvis forventet levealder er 85 eller mer. Men ingen land har så lang forventet levealder, Hongkong har lenge ligget på topp med 84 år.

Norge har 81,6. En forventet levealder inkluderer risikofaktorer som barnedødelighet, dødsfall i forbindelse med graviditet og fødsel, hyppighet av ulykker, krig og så videre.

En forbedring i antall år utdanning eller levealder vil sende et land langt oppover listen. I motsetning til økning i BNI. Det er fordi de to første sier mer om hvordan pengene blir brukt og fordelt i et land. Det betyr lite at et land har store inntekter, dersom det ikke kommer folket til gode. Det er grunnen til at FN regner på denne måten.