Mørkt kapittel. I utkanten av byen Regina i den kanadiske provinsen Saskatchewan, går Pinkie Road. Grusveien vest for provinshovedstaden er tilsynelatende som en hvilken som helst grusvei, men stopper du 100 meter sør for der Canadian National Railway krysser Pinkie Road på vei inn til byen med ca. 215 000 innbyggere, står du ved et sted som forteller en liten del av historien om det som kanskje er det mørkeste kapittelet i Canadas historie.

The Regina Indian Industrial School åpnet i 1891, og var åpen frem til 1910, da skolen ble stengt og senere omgjort, først til et fengsel, så til et hjem for ungdomsforbrytere. Bygget brant ned i 1948, og det eneste sporet etter det som har foregått der, er i dag et falmet hvitt gjerde, som rammer inn den 680 kvadratmeter store tomten. Innenfor står det en gravstein inngravert med navnene til barna til pastor A.J. McLeod, skolens første rektor. I 2012 avdekket en undersøkelse av den forlatte gravlunden en grusom historie.

Gravlunden er ikke kun det endelige hvilestedet til pastor Mc-Leods barn. Den huser minst 22 graver, kanskje så mange som 40. Tomten hvor The Regina Indian Industrial School en gang sto, er det endelige hvilestedet til barn av Canadas urbefolkning. De ble ofre for en assimileringspolitikk som på landsbasis tok livet av minst 6000 barn, men som kan ha krevd tre ganger så mange ofre, og som har etterlatt mange med fysiske og psykiske sår som aldri leges, som følge av mentalt, fysisk og seksuelt misbruk.

Ville utradere urbefolkningens kultur. Når Canada i 2017 feirer at det er 150 år siden The British North America Act of 1867 samlet koloniene Province of Canada, Nova Scotia og New Brunswick til The Dominion of Canada, er det et land som feirer sitt mangfold. Canada feirer at statsminister Justin Trudeaus regjering besto av 15 kvinner og 15 menn, foruten Trudeau selv, da den ble innsatt i Ottawa den 24. november 2015, at to av dem som ble innsatt, både justisminister Jody Wilson-Raybould og fiskeriminister Hunter Tootoo (han har senere gått av, red.anm.), er representanter fra urbefolkningen, og at to ministre er sikher, og hadde på seg turban under innsettelsen. Det er også et land som feirer sine 634 indianerstammer. Slik har det ikke alltid vært.

I 1876 åpnet den første av Canadas residential schools. Skolene var kostskoler hvor barn av urbefolkningen skulle assimileres i den dominerende kanadiske kulturen. Skolene ble drevet av fire kirkesamfunn. Den romersk-katolske kirken sto for driften av flertallet av skolene, men også The Anglican Church of Canada (tidligere Church of England), The United Church of Canada og The Presbyterian Church drev slike skoler.

Kirkesamfunnene drev skolene med støtte fra The Department of Indian Affairs, og i 1931, da skolesystemet var mest utbredt, var omtrent 80 skoler i drift. Fra 1876 til 1996 var 150 000 barn av urbefolkningen – First Nations, métiser og inuitter – innom de totalt 139 kostskolene. Den kanadiske regjeringen etablerte skolesystemet fordi den mente at urbefolkningens kultur ikke ville klare å tilpasse seg det moderne samfunnet, og fordi den så på seg selv som ansvarlig for å utdanne og ta vare på urbefolkningen.

Den eneste måten regjeringen mente den kunne gjøre det på, var ved å lære dem engelsk og påtvinge dem kristendommen og kanadiske skikker. Håpet var at urbefolkningen ville videreføre det de lærte på skolen til sine egne barn, og at urbefolkningens kultur i løpet av få generasjoner ville bli utradert.

Sluttet å føre dødsstatistikk. Noen av barna som endte på residential schools, ble plukket opp på gaten mens de var ute og ante fred og ingen fare, mens andre ble hentet fra sine egne hjem. Det var The Royal Canadian Mounted Police (RCMP) som fikk i oppgave å hente barna. Foreldre som nektet å gi fra seg barna sine, ble enten arrestert, bøtelagt eller begge deler. I dag er det mange tidligere RCMP-betjenter som sliter med skyldfølelse etter det de var med på.

På skolen ble barna oppfordret til ikke å snakke sitt eget språk, eller praktisere egne tradisjoner. Gjorde de det, kunne de bli hardt straffet. Eventuell korrespondanse med familien hjemme måtte foregå på engelsk, et språk mange av foreldrene ikke behersket.

Mange elever fikk også problemer med å finne seg til rette da de returnerte til sine lokalsamfunn, og følte de ikke hørte hjemme noe sted. Elevene hadde ikke ferdigheter til å hjelpe foreldrene, noe de normalt ville ha fått lære på hjemmebane, og skammet seg over sin arv.

I tillegg ble altså mange utsatt for fysiske, psykiske og seksuelle overgrep. Årsaken til at ingen vet hvor mange som døde på residential schools, er at regjeringen sluttet å føre dødsfall rundt 1920, da en sjefsmedisiner ved The Department of Indian Affairs sa ifra om de tilsynelatende alarmerende dødstallene, og fikk sparken. Blant elevene som overlevde, tok flere senere sitt eget liv på grunn av traumene de satt igjen med.

Da hjelper det lite at The Indian Residential Schools Settlement Agreement (IRSSA) i 2007 ga tidligere elever muligheten til å søke om å få utbetalt Common Experience Payments (CEP). Elevene hadde etter avtalen rett på 10 000 kanadiske dollar for det første året de gikk på en residential school, og 3000 dollar for hvert påfølgende år. De 79 309 som har fått sine søknader godkjent, har i snitt fått utbetalt 20 457 dollar. Det betyr at i overkant av 1,6 milliarder dollar av den totale CEP-potten på 1,9 milliarder dollar er blitt utbetalt. Pengene som blir til overs, er øremerket organisasjoner som jobber med utdanning for urbefolkningen. De som var blitt utsatt for alvorlige fysiske eller seksuelle overgrep, kunne i tillegg få saken sin behandlet av The Independent Assessment Process (IAP), et fond som skulle inngå forlik i disse alvorligste sakene.

Skapte et inntektsgap. «Canada deltok åpenbart i et kulturelt folkemord», sa dommer Murray Sinclair, leder av The Truth and Reconciliation Commission (TRC) da kommisjonen la frem sin rapport 2. juni 2015. Rapporten var resultat av et arbeid som hadde pågått siden 1. juni 2008, da TRC ble etablert, som en del av IRSSA-avtalen.

Kommisjonen arrangerte en lang rekke offentlige og private møter gjennom lokale, regionale og nasjonale arrangementer i hele Canada, hvor de overlevende fikk muligheten til å fortelle sine his-torier. I tillegg til disse vitnesbyrdene samlet de inn en lang rekke dokumenter tilknyttet skolesystemet.

Blant dem som hadde møtt frem i Ottawa for å overvære presentasjonen av rapporten, ble ordene møtt med både gråt og applaus. Å høre Sinclair, som selv har brutt barrièrer ved å bli den første fra urbefolkningen til å bli dommer i provinsen Manitoba, omtale grusom-hetene som fant sted som et kulturelt folkemord, gjorde ekstra sterkt inntrykk.

Daværende statsminister Stephen Harper sa riktignok at «i dag anerkjenner vi at denne assimileringspolitikken var gal, at den har ført til stor skade, og at den ikke hører hjemme i vårt land», da han i det kanadiske parlamentet 11. juni 2008 kom med en offisiell beklagelse til tidligere residential school-elever. Men Harpers konservative regjering, som kom til makten ved valget i 2006, nektet alltid for at det som hendte fra de første skolene ble åpnet i 1876 til den siste stengte i 1996, var en form for folkemord.

Mange av de tilstedeværende da TRC la frem sin rapport, ble selv ofre for politikken som den kanadiske regjeringen etablerte fordi den mente det var til urbefolkningens eget beste.

Utdanningen elevene fikk var i mange tilfeller svært mangelfull. Enkelte lærte ikke stort mer enn den canadiske nasjonalsangen og hvordan man ber «Fader Vår», og ble satt til å arbeide, for eksempel med jordbruk. Konsekvensen var at mange av de tidligere elevene har tilbrakt livet i lavtlønnede yrker.

– En statsminister med visjoner. Mens tidligere statsminister Harper i mange år ble beskyldt for ikke å gjøre nok for å hjelpe den canadiske urbefolkningen, har statsminister Justin Trudeau tatt bukken ved hornene i langt større grad enn sin forgjenger. 15. desember 2016, etter å ha møtt Manitoba Métis Federation-president David Chartrand, Assembly of First Nations-høvding Perry Bellegarde, og Inuit Tapiriit Kanatami-president Natan Obed i parlamentet i Ottawa, annonserte Trudeau opprettelsen av et nasjonal råd for rekonsiliering, som skal hjelpe til med å imple-mentere de 94 endelige anbefalingene som TRC la frem i 2015.

Trudeau-regjeringen har allerede begynt arbeidet med å implementere anbefalingene, som strekker seg fra å øke støtten til barns helse og utdannelse, til å beskytte språk og kultur. Et offentlig utvalg skal også gjennomgå savnede og drepte kvinner og barn fra urbefolkningen, et av nøkkeltiltakene TRC fremhevet i sin rapport.

Møtet med de tre lederne fra urbefolkningen var dessuten det første i en ny rekke møter som skal finne sted én gang i året, hvor de sammen skal utforme politikk. Trudeau fortalte også at han skal ha slike møter med relevante regjeringsmedlemmer to ganger i året. Trudeau-regjeringens tiltak, særlig løftene om 8,4 milliarder kanadiske dollar til tiltak rettet mot urbefolkningen, var del av Trudeau første statsbudsjett i mars 2016, og møtet i parlamentet, førte til positive ord fra lederne for urbefolkningen.

– Se for deg følgende: Du har vært stengt ute av ditt eget hjem i ti år, og endelig får du slippe inn igjen. Det er den følelsen vi sitter med nå. Nå har vi faktisk en statsminister som bryr seg, en stats-minister med visjoner, sa Chartrand til pressen etter møtet, med et tydelig stikk til tidligere statsminister Harper og hans manglende handlekraft. Selv om lederne for urbefolkningen ser fremgang, advarer de samtidig mot å ta helt av.

– Det er ikke realistisk å tette gapet på ett år, sa Assembly of First Nations-høvding Perry Bellegarde etter møtet.

Erklært verneverdig. 26. september 2016 gikk byrådet i Regina enstemmig inn for å gi gravlunden ved Pinke Road status som verneverdig. Eierne av eiendommen må nå vedlikeholde den i tråd med det som følger av The Cemeteries Act. Vegetasjon må kuttes. Langs det hvite gjerdet ligger det nå blomster og teddybjørner, mens drømmefangere henger på gjerdet.

Det gleder Ry Moran, direktør ved The National Centre for Truth and Reconciliation ved The University of Manitoba i Winnipeg, senteret som ble opprettet da The Truth and Reconciliation Commission ble oppløst, og som har fått i oppgave å forvalte arven etter TRC. Senteret Moran leder, anslår at det kan finnes omtrent 400 gravlunder som den i Regina spredt over hele Canada, gravlunder som enten har direkte tilknytning til en residential school, eller hvor barn som døde på residential schools, trolig er begravet.

– Dessverre er det i dette landet mange, mange, mange andre steder akkurat som det i Regina. At vi ser en by erklære dette stedet som verneverdig, tror jeg kan være med på å få andre byer og jurisdiksjoner til å se nøye på arbeidet som må gjøres over hele landet, sa Moran til nyhetsbyrået The Canadian Press, da han ble kjent med nyheten om at gravlunden i Regina er erklært verneverdig.

Kun ved å gjøre som de har gjort med gravlunden i Regina, kommer et av de mørkeste kapitlene i Canadas historie frem i lyset.