Spania
Navn: David Fergar.
Fra: Spania.
Jobber for: Spanske medier.
Siden: 2005.
Artikkeleksempel: Russefeiring.
«Nordmenn slår seg ikke bare løs på Ibiza. De har også russetiden.»
David Fergar er frilans korrespondent for spanske medier i Oslo. Fergar valgte Norge etter å ha forelsket seg i en norsk hjelpepleier i Beni-dorm i 2003.
I 2005 flyttet han til Norge, og har nå lang erfaring som korrespondent for flere spansk-talende medier, herunder El Pais, spansk kringkasting Radio Nacional, Antena 3, mexicanske Televisa og mange spanske regionalmedier og nisjemedier, samt spansktalende Deutsche Welle.
Multi-frilanseren har i dag fast stilling som lærer på Norges Toppidrettsgymnas på Bekke-stua utenfor Oslo som hovedinntekt. Den spanske juristen med dobbelt grad i journalistikk har 35 000 følgere på Facebook-siden sin og egen blogg om livet i Norge.
Breivik-saken i 2011 er uten tvil den største saken han har dekket, sammen med fredspris-utdelingen til Obama, men han har også dekket hendelser som den internasjonale konferansen mot klasebomber som Norge var vert for, og de colombianske fredsforhandlingene i Oslo. Blant mykere nyhetssaker som har interessert spanjolene er «Hurtigruten Minutt for Minutt» på NRK2, julenisseverkstedet i Drøbak og 17. mai-feiringen. En av de største lesersuksessene var en featuresak om den norske russefeiringen. Vakre, norske, blonde 17-åringer var sakens hovedpersoner og ingressen lød «Fordommene vi spanjoler har mot nordmenn er at de er alvorstyngede og arbeidsomme hele året gjennom for så å reise én gang
i året til Benidorm eller Ibiza for å få ut all den galskapen de aldri i verden ville gjøre i sitt eget hjemland. Men der tar vi feil. Nordmennene gjør det i sitt eget land også – hvis de er «russ».
«En fordel med å være korrespondent for et stort land som Spania i en liten utpost, er at man iblant får tilgang på kilder høyt oppe, utenriks-ministere og andre, og gleden av å jobbe med noen av de mest kjente reporterne fra Spania. De siste årene har spanske medier kuttet drastisk
i budsjettene – og oppdragene har vært færre.»
«Etter krisen er jeg tross alt glad for at jeg har havnet i Norge», sier han;
«Jeg kjenner folk jeg studerte med som i dag tjener 900 euro måneden. Sånn sett er det mye bedre i Norge, der man faktisk kan få lønn etter utdanning, og stabile vilkår.»
Frankrike (+ globalt)
Hvem: Pierre-Henry Deshayes.
Fra: Frankrike.
Jobber for: AFP.
Siden: 2000.
Artikkeleksempel: Hedningsamfunnet fikk ja til å rope «Det finnes ingen Gud» fra taktoppene.
«Historier om hvor liberalt Norge er, slår ofte an.»
Pierre-Henry Deshayes er fast korrespondent i Norge for det franskbaserte, internasjonale nyhetsbyrået AFP. Det har han vært i 15 år, og den opprinnelige årsaken til at det ble nettopp Norge, var en norsk kvinne, som i dag er hans kone.
«Harde nyheter er først og fremst hva AFP ønsker fra Norge, ikke minst den årlige nobelprisutdelingen eller tragedien 22. juli, sommeren 2011. Noen av fjorårets større historier handlet om fallet i oljepris og norske reaksjoner på dette, Oljefondet, Dalai Lamas besøk, Stoltenbergs overgang til Nato, Malalas fredspris, Oslos OL-søknad, og terroralarmen fra PST i juli», forteller Deshayes.
«Når det gjelder feature og tidløse historier, vekker Norge ofte interesse i forbindelse med elbiler, fredsmegling, likestilling og eksotiske «nordlige» temaer, som isbjørner, livet langt nordpå, grensen mot Russland, issmeltingen i Arktis og Nordøstpassasjen», sier han.
«Historier om det «liberale Norge» har også interesse, for eksempel homofile ekteskap, kvoter for kvinner i styrene, lange foreldrepermisjoner – ting som først kommer til Kontinental-Europa årevis, iblant tiår, etter de kommer til Norge. Og så har man jo en hvalfangsthistorie i ny og ne», smiler franskmannen.
Han har også skrevet om hvordan «høyprislandet» Norge har klart å avføde en så stor lavprissuksess som Norwegian Air Shuttle, men en av hans personlige favoritter var den om da Hedningsamfunnet for mange år siden fikk tillatelse av Oslos kommune til å rope «Det finnes ingen Gud» fra taktoppene i Oslo, med det argumentet at moskeer får sende bønnekall og kirker slå med klokkene.
Etter 15 år og med familie i Norge føler han at han har kommet på innsiden av Norge – men han rapporterer likevel så «objektivt han kan» til den større verden. AFP-historiene abonneres på av over fire tusen nyhetsmedier verden over, inkludert The Guardian, Yahoo News og BBC, og leveres på seks språk og med millioner av lesere. Hver abonnent har sin egen interesse.
«Tyskerne er for eksempel alltid interessert i kongestoff, og japanerne i hvalfangst», forklarer Deshayes.
I hans korrespondenttid er Breivik – og behandlingen av ham etterpå – et av
de største «mysteriene» hans lesere har søkt svar på.
«22. juli har preget dekningen min i flere år. Etter å ha dekket selve handlingen, fulgte jeg rettssaken hver dag i rundt ti uker. Siden kom en del bøker jeg har rapportert om og hans soningsforhold», sier han.
Irland
Navn: Audrey Andersen.
Fra: Irland.
Jobber for: The Irish Times.
Siden: 2005.
Artikkeleksempel: «Smørkrisen» i 2011.
«Lesere følte rettssaken mot Breivik var unødvendig forsonende.»
Audrey Andersen har skrevet nyheter og feature for The Irish Times siden 2005, da hun flyttet til Norge sammen med sin norske ektemann.
«Mine to første historier handlet om irer som feiret St. Patricks Day i Norge og om Norges 100-årsfeiring», sier hun.
Hun skriver hovedsakelig «human interest»-historier.
«Men 22. juli ble et vendepunkt for meg, der jeg begynte å levere også harde nyheter. Jeg dekket saken og rettssaken for The Irish Times sammen med Europa-korrespondenten deres i Brussel, og jeg blogget for The Telegraph», sier hun.
I etterkant har hun også jobbet som researcher/journalist for BBC World Documentary i kjølvannet av Utøya-massakren.
«Irene tenker på Norge som et lite, fredfullt sted, ikke ulikt Irland selv, så det faktum at det sto en norskfødt blåøyd terrorist bak (grusomhetene på) Utøya, interesserte og undret irske lesere. Det gjorde også den siviliserte og verdige rettssaken som fulgte, men i Irland ble den nok av mange sett på som overdrevent forsonende.»
«Litt aparte historier fra Norge har også vakt interesse. Et godt eksempel var kanskje hvordan smørkrisen ødela for julebaksten i 2011, men også featurer om det strenge alkoholregimet og historier om hvordan det norske barnehagesystemet fungerer.»
Kina
Navn: Guorong Li.
Fra: Kina.
Jobber for: Xinhua.
Siden: 2009.
Artikkeleksempel: Hummerfiske i Oslofjorden.
«Nordmenns lovlydighet er en inspirasjon for Kina.»
Guorong Li, er Norges-korrespondent for det statlige kinesiske nyhetsbyrået Xinhua. Det har han vært siden 2009, da han ble Xinhuas første utstasjonerte i Oslo, som tidligere ble dekket fra Stockholm. Han deler jobben med sin kone, som også er ansatt i byrået. Han bærer tittelen chief correspondent og seniorredaktør etter en lang journalistkarrière som begynte i New Delhi i 1992.
«Jeg valgte utstasjoneringen selv. Jeg ville skape historie ved å lage et nytt kontor», sier han og er glad for valget, skjønt lønn var neppe grunnen: Lønnen er lik uansett stasjonering – og Norge er en av de dyreste postene.
Guorong leverer historier i flere varianter, til bruk i sosiale medier og på tradisjonelt byråvis. Han skriver kinesisk og oversettes til alle seks FN-språk. En av vinterens historier handlet om hummerfiske ved Skjærhalden utenfor Halden. Historien kom i en versjon om økonomi, en om sikkerhetsreglene i hummerfisket og en om hvordan norske fiskere følger loven helt av seg selv, uten noen form for tilsyn.
«Noe av det mest fascinerende med Norge er hvor lovlydige borgerne er, helt av seg selv. Hummerfiskerne slipper ut hummerne som er for små, og bruker teiner som bare slipper inn de større. Det skjer uten at noen trenger å kontrollere.»
«Det er slike historier jeg lager som en inspirasjon for Kina. Dere har mye å lære av oss, men vi har mye å lære av dere.»
Det samme gjelder korrupsjon. Siden Kinas president Xi Jinping erklærte kamp mot korrupsjon har Guorong laget mange historier om hvordan Norge klarer å være i verdenstoppen på korrupsjonsfrihet, på alle nivåer. Tilsvarende skrev han om vinmonopolordningen, røykeloven og alkoholreklameforbudet og 21-årsgrensen på sprit da Kina gjorde innstramminger på dette feltet.
Ellers er det harde nyheter som gjelder, ikke minst fra bomben i 2011. Dalai Lamas besøk derimot, skrev han ikke om.
«Jeg så ham på Grand hotell, men vi skrev ingenting om det. Heller ikke om at Stortingets lederskap nektet å møte ham», sier han.
Nobelprisene dekkes som regel, både den til Obama i 2009 og den til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010.
«Men vi er skeptiske til prisen. Norge bruker prisen for å blande seg inn i våre indre anliggender», sier Guorong.
Han har derfor ofte intervjuet den pensjonerte psykologiprofessoren Arnulf Kolstad, som er kritisk til norsk Kina-politikk, og jusprofessoren Fredrik Heffermehl, som har skrevet bok om Nobels testamente og er kritisk til mange av utdelingene som skjer.
Featuresakene han sender hjem til Kina fra Norge handler ofte om natur og miljø – og det kalde nord – men kinesiske turister på tur i Norge er «ikke lenger noen nyhet».
Tyskland
Navn: Jutta Martha Beiner.
Fra: Tyskland.
Jobber for: Die Welt og tyske medier.
Siden: 2008.
Artikkeleksempel: 70-åring som saksøkte Gjensidige for å sparke henne grunnet alder
«Naive nordboere med et overraskende talent for selvironi.»
Med unntak av 22. juli-saken og stoff om kronprinsesse Mette-Marit er redaksjoner i Tyskland «ikke spesielt interessert i Norge», sier tyske Jutta Martha Beiner som er frilansskribent for blant andre Die Welt, Frankfurter Rundschau og Kieler Nachrichten.
Historien om hvordan hun i 2007, som nyskilt 46-åring utvandret til Nesodden utenfor Oslo, sammen med sønnen, er så uvant at den er blitt til bok i Tyskland og havnet på talkshows.
For det meste skriver Beiner vitenskaps- og forskningsstoff, men da bomben smalt i 2011, var det konstant oppdrag, døgnet rundt for alle slags medier. Det samme under rettssaken året etter.
Hun liker å lage portretter og menneskelige historier, og leter ofte etter litt «annerledes» tilfeller fra Norge som berører temaer som er i vinden i tyske samfunnsdebatter, som damen fra Drammen på over 70 år som gikk til sak mot Gjensidige forsikring fordi de tvang henne til å pensjonere seg.
«Den ble kjøpt av Die Welt. De likte friskheten og den positive arbeidsmoralen historien hennes vitner om», forklarer den tyske journalisten. Det samme gjaldt en sak om lykkelige skolebarn i Norge, der det kom frem at 90 prosent av elevene i Norge trives, mens det mangler orden og disiplin. Kampen om Lambda, lanseringen av det nye Astrup Fearnley-museet og Norsk Hydros forskningsresultater om kraftverk på bunn av sjøen vakte også tysk interesse, men det gjorde blant annet ikke 22. juli-kommisjonens resultater eller et lengre portrett med mannsforskeren Jørgen Lorentzen.»
Likestilling er imidlertid et stikkord for hva Norge assosieres med hos tyske redaktører.
«De sier også at det er et land langt unna, som det ikke er naturlig å sammenligne seg med. Det har vidunderlig natur, selv om folk er litt ’shabby’», oppsummerer Beiner.
«Den politiske redaktøren i Die Zeit kalte Norge et ’nordlig lengselsland’ forskånet fra skjebnen og der man later som om alt er idyll. Men, sa han, de har nylig vist et uventet talent for selvironi gjennom serier som ’Lilyhammer’».
Brasil
Navn: Carlos Caju.
Fra: Brasil.
Jobber for: Brasilianske medier og inter-nasjonale reportere i Amazonas/Brasil.
Siden: 1997.
Artikkeleksempel: Natal-saken.
«Brasil-nøtter er billigere i verdens dyreste land enn i Brasil.»
Brasilianske Carlos Caju har rapport fra Norge siden 1997.
«Da jeg kom første gang, var det knapt 800 brasilianere i hele Norge. Nå er det tusenvis, og mange fra Brasil har vært her på ferie eller på opphold», sier han. «Norge har kommet den jevne brasilianer nærmere i dag», sier Caju.
Selv havnet han i Norge takket være et møte da han jobbet som tolk for den norske delegasjonen i et militær-sport-verdensmesterskap i Brasil i 1985. På den tiden var han sersjant i en enhet av de brasilianske spesialstyrkene som drev med flykræsj-redninger, spesielt i Amazonas. Han studerte deretter journalistikk i Brasil og ble researcher for en italiensk korrespondent i Brasil og norske journalister under Rio-konferansen i 1992, før han, via et besøk på Lillehammer-OL og studieopphold i Oslo, havnet permanent i Norge i 1997 for å stifte familie.
Som journalist har han blant annet skrevet historier om Brasil-nøtter, som er billigere i verdens dyreste land enn mange steder i Brasil, om Putins, Clintons og Obamas norgesbesøk,
om Nobelprisene, om den store landminekonferansen i Norge og om russisk atomavfall på Kola og det norske Amazonas-fondet. Natal-saken, om boligsvindelen i Natal med norske investeringer, dekket han intensivt. Den fikk mye oppmerksomhet i Brasil.
«Som en som kjenner begge land, kunne jeg se saken, som kalles «Operation Paradis» i Brasil, fra ulike sider», sier reporteren, som nå har begynt å studere jus på deltid som følge av sitt møte med den spesielle rettssaken.
Serbia
Navn: Sasa Dimitrijevic.
Fra: Sebia.
Jobber for: Gradina og serbiske medier.
Siden: 1994.
Artikkeleksempel: Norske reaksjoner og holdninger til NATOs bombing av Serbia i 1999.
«Norge er så langt, og livet er så kort.»
Sasa Dimitrijevic er frilansjournalist for flere serbiske medier i Norge og spaltist i litteratur-magasinet Gradina. Han har skrevet historier fra Norge siden 1974, og vært fast i Oslo siden 1994. Mellom der har han en lang karrière, blant annet som sjefredaktør i Radio Niš, hovedradioen i Serbias nest største by.
«Jeg har reist fra Lindesnes til Svalbard og fra Trollhaugen til Eidsvold, og mitt eneste problem er at Norge er så langt, og livet er så kort», sier han.
Den første historien han skrev i Norge handlet om serbiske krigsfanger under annen verdenskrig.
«Min onkel Slobodan var tysk krigsfange i Norge 21 år gammel. Han døde på ’Blodveien’ i 1942, og jeg dro til Norge for første gang for å finne hans grav», forteller han.
På grunn av nordmennenes hjelp til krigsfanger har serberne alltid vært glad i Norge, sier Dimitrijevic. Men det var før krigen i Kosovo i 1999, da NATO bombet Serbia. Den tiden rapporterte han konstant.
Videre husker han spesielt sine reiser til Svalbard.
«Første gang jeg var der, fløy jeg i samme fly med Kong Harald. Det var et jubileum for Norges herredømme på Svalbard. Kongen talte og sa at Norge hadde fått Svalbard på forhandlingsbordet, ikke gjennom krig. Jeg siterte disse ordene – med forklaringen at det var kongens beskjed til flammende Balkan.»