«Global og frekk verden». En norsk bil blir stoppet på Svinesund tollstasjon. Bilen er fylt med ødelagte TV-er, kjøleelementer, kjøleskap og vaskemaskiner. Føreren skal til Nigeria, sitt opprinnelige hjemland. Mannen får en bot på 4400 kroner, og saken blir avsluttet.

I over et tiår er gammel elektronikk blitt stjålet over hele Norge, lastet i biler og smuglet over grensen. Målet er å selge elektro-nikken videre til land der etterspørselen etter brukt europeisk elektronikk er enorm.

– Samfunnet lekker, og verden lekker forurensing. Norge lekker elektronikk-produkter i hele kjeden, sier Peter Sundt. Han er seniorrådgiver i miljøkonsulentselskapet Mepex Consult, og er redd for at Norge skal bli sett på som et fristed for organisert handel av elektronisk avfall.

– Vi er jo litt blåøyde, noe som er hyggelig at vi er, men det har noen ulemper også, når verden er så global og frekk, sier han.

«Den nye narkotikaen». Ifølge Europol vil handel med elektronisk avfall være en av de hurtigst voksende ulovlige handelsstrømmene i 2017. De vurderer at hvis ikke tiltak settes inn, vil handelen vokse til å bli en av de største ulovlige handelsvarene – på linje med narkotika og våpensalg. En rapport fra FN-universitetet viser at alt elektronisk avfall som blir dumpet eller ulovlig eksportert i verden, er verdt opp mot 19 milliarder dollar.

Knut Breivik fra Norsk institutt for luftforskning står i spissen for et forskningsprosjekt hvor ett av målene var å se på hvor mye elektronisk avfall som går fra OECD-land, som Norge, til utviklingsland.

– Vi fant ut at en fjerdedel av alt elektronisk avfall som blir generert av OECD-landene, ble eksportert til fattige land, sier Breivik.

I Nigeria, der den norske bilen skulle endt opp, ligger Vest-Afrikas største elektronikkmarked. Her havner 600 000 tonn brukt elektronikk og elektronisk avfall hvert år.

Å eksportere defekt eller ødelagt elektronikk er ulovlig gjennom Baselkonvensjonen. Den regulerer eksport av elektrisk og elektronisk avfall, såkalt EE-avfall, og skal hindre at avfall transporteres til land med dårlige muligheter for gjenvinning.

Forskningsprosjektet CWIT, Countering WEEE Illegal Trade, ledet av blant annet Interpol, estimerer at 1,3 millioner tonn udokumentert brukt elektronikk blir eksportert ut av Europa hvert år. 30 prosent av dette antas å være ulovlig elektronisk avfall.

Den økende tilgangen er én av grunnene til at den ulovlige handelen med brukt elektronikk har eksplodert. I Norge er store mengder elektronikk blitt stjålet fra innsamlingsplasser utenfor elektronikkbutikker og på gjenvinningsstasjoner i over et tiår.

Organisert tyveri. Etter stengetid ved Elkjøp på Skøyen i Oslo står 20 slitte kjøleskap og gamle vaskemaskiner ute bak butikken. En mann roter i en metallkasse fylt med ledninger. Det er blitt mørkt, men over avfallsplassen henger et stort, lysende skilt. På norsk, engelsk og polsk står det at det hverken er lov til å sette igjen varer etter åpningstid, eller ta med seg elektronisk avfall fra området.

Elkjøps overvåkingskameraer viser at det skjer åpent tyveri av brukt elektronikk ved innsamlingsplassene deres etter åpningstid.

 – Skøyen er et av stedene hvor vi har sett utfordringer, men det har skjedd over hele Norge, sier Øystein Schmidt, kommunikasjonssjef i Elkjøp.

Han tror tyveriet blir utført av mer eller mindre organiserte grupper, på grunn av utstyret de kommer med.

– Vi har sett at de har klart å flytte på store betongsteiner som vi har satt opp, hvor de har brukt en slags jekk-løsning, som man ikke ville ha hatt med mindre det var en plan bak, sier Schmidt.

Smugler over grensen. Norge er i verdenstoppen når det gjelder å generere elektronisk avfall. Men det vi kaster i Norge, kan repareres og brukes i mange år andre steder i verden. Dette har åpnet for ulovlig eksport av elektronisk avfall ut av Norge.

Tall fra svenske tollmyndigheter viser 21 tilfeller av ulovlig eksport av elektroniske produkter ut av Norge i 2014. Det er en dobling fra tidligere år. Rapporten viser flere forsøk på eksport der lastebiler er fylt med produkter som batterier og kjøleskap.

I slutten av august i fjor fikk norske miljømyndigheter en e-post om mistanke om ulovlig eksport. Den var fra tollmyndighetene i Bremen i Tyskland. De hadde stoppet en container fylt med bildeler fra Norge som skulle transporteres til Nigeria.

Miljødirektoratet er øverste myndighet for grensekontroller av avfall. De forteller at de samarbeider med tyske og svenske myndigheter, ettersom mesteparten av norsk transport går gjennom disse landene. De estimerer at de får rundt tre til fire saker av ulovlig eksport av elektronisk avfall årlig, men mangler nøyaktige tall.

15 år med tyveri. På Grønmo gjenbruksstasjon utenfor Oslo er det en evig strøm av biler på vei inn på anlegget et kvarter før stengetid. Innerst ved et jorde, uten inngjerding, står tre containere fylt med gammel elektronikk.

Det er ikke bare Elkjøp som opplever tyveri av avfall. I over 15 år har gjenbruksstasjonen på Grønmo opplevd tyveri av elektronikken som blir levert inn for resirkulering.

– Det stemmer at vi har hatt utfordringer knyttet til tyveri fra gjenbruksstasjonen på Grønmo, sier Andreas Haslegård, kommunikasjonsrådgiver i renovasjonsetaten.

Ansatte forteller at tyveri av elektronisk avfall har økt de siste årene, på tross av tiltak som periodevis vakthold og låste containere.

– Det er dessverre fortsatt slik at folk kaster altfor mye ting som kunne vært brukt lenger eller på nytt av andre, slik at det blir fristende for uvedkommende å gå gjennom avfallet, sier Haslegård.

Verdifulle materialer. Hovedgrunnen til at den gamle elektronikken blir sett på som verdifull, er muligheten for videresalg til forbrukere i andre land.

I tillegg inneholder elektronikken verdifulle materialer som jern, kobber, gull og sølv. Etter resirkulering kan disse materialene selges på verdensmarkedet.

Ifølge FN-universitetet ender kun 40 prosent av det elektroniske avfallet i Europa opp i det formelle resirkuleringssystemet. Resten blir eksportert, kastet i husholdningsavfall, resirkulert på ikke-godkjente anlegg i Europa eller stjålet.

– Vi har ingen sikre tall på hvor mye som forsvinner – det er jo en del av problemet. Vi vet at det forsvinner mer fra forhandlere enn fra kommunens gjenvinningsstasjoner, men hvor mye, det er usikkert, sier Guro Husby, markeds- og informasjonsansvarlig i resirkuleringsselskapet Elretur.

I tillegg til verdifulle metaller, inneholder elektronikk svært skadelige miljøgifter, som det kreftfremkallende stoffet PCB. Det er grunnen til at defekt elektronikk skal håndteres ved godkjente resirkuleringsanlegg.

– Dersom man benytter godkjente sertifiserte behandlingsanlegg i Norge eller EU, så er man sikret gode prosesser. Det er viktig både for gjenvinningsgrad og for miljøet, sier Husby.

Søppelturistene. Elektronikken som smugles over svenskegrensen, skal videre sørover til de store havnene i Europa, som Hamburg og Amsterdam.

Like ved havnen i Hamburg ligger Billstrasse, en gate hvor brukt elektronikk og elektronisk avfall selges og kjøpes. Mange av dem som kommer for å kjøpe opp elektronikk, er fra Vest-Afrika.

Henning Boje fra kystpolitiet i Hamburg forteller at hoveddestinasjonene for eksport av brukte elektroniske produkter er Nigeria og Ghana.

– Vi kaller dem søppelturister. De kommer hit i to–tre måneder, kjøper brukt elektronikk og shipper det i containere tilbake.

Fra havnen blir containerskipene lastet med den brukte elektronikken fra blant annet Norge, og sendt til den afrikanske vestkysten.

Før avreise blir containerskipene kontrollert av kystpolitiet. De sjekker at eksportørene holder det de lover: at de elektroniske produktene fungerer. Dersom produktene er defekte eller ikke fungerer, er eksporten ulovlig.

– Selv om loven er mer oversiktlig nå til dags, blir det fortsatt eksportert produkter som ikke virker. For det er jo ikke sånn at alle følger loven, sier Boje.

Elektronikk-mekka. Nordmenn er i verdenstoppen på forbruk av ny elektronikk. I Nigeria, Afrikas mest folkerike land, er halvparten av all den importerte elektronikken brukt. I 2010 importerte Nigeria fire ganger så mye brukt elektronikk som Norge kaster på ett år.

Til Vest-Afrikas største elektronikkmarked kommer 50 containere med brukt elektronikk hver dag.

Utenfor Lagos, den største byen i Nigeria, ligger Alaba International market. Hit til Vest-Afrikas største elektronikkmarked kommer 50 containere med brukt elektronikk hver dag, forteller de lokale kjøpmennene.

En av dem er Carl. Han importerer brukte datamaskiner og har jobbet på Alaba International i fem år. Markedet er knutepunkt for hele Vest-Afrika, og Carl har kunder fra hele regionen.

– Folk kommer hit fra Togo, Elfenbenskysten og Benin. De kjøper litt eller mye, tar det med tilbake og selger det hjemme i sitt eget land, sier han.

Problemet med elektronikken som importeres, er at mye ikke fungerer som det skal.

Ulovlig import. Kjøpmennene på Alaba International er vant til at mange av de brukte varene de importerer ikke virker.

– Av hundre datamaskiner som kommer inn, er kanskje 30 perfekte, mens 70 har et eller annet problem, sier Carl.

Ifølge Baselkonvensjonen skal all elektronikk som importeres til landet, fungere. Hvis ikke, er importen ulovlig. Imidlertid viser rapporten E-Waste Country Assessment Nigeria at i 2010 ble det importert 100 000 tonn defekt elektronikk til landet.

Selv om ulovlig import av elektronisk avfall er et stort problem i Nigeria, mener professor Oladele Osibanjo at det ikke er noen løsning å forby import av all brukt elektronikk. Han er Nigerias fremste ekspert på elektronisk avfall.

– Av 173 millioner forbrukere i Nigeria, vil bare 20 prosent ha råd til å kjøpe ny elektronikk, mener Osibanjo.

– Ikke forby import av brukt elektronikk, det har fortsatt enorm bruksverdi i Nigeria.

«Tokunbo». Elizabeth Amuzu jobber i en liten frisørsalong i Lagos og foretrekker, som mange nigerianere, brukt elektronikk. Både vannkokeren, strykejernet og kjøleskapet hennes er tokunbo. Det er slang for brukt elektronikk, og betyr «det som kommer utenfra».

– Som regel synes jeg brukt utstyr har bedre kvalitet enn nytt. Utstyret har lengre levetid sammenlignet med det nye jeg får kjøpt, så jeg foretrekker tokunbo, sier hun.

Mange nigerianere mener den brukte elektronikken er både billigere og bedre enn det som importeres nytt fra Kina.

Mange nigerianere mener den brukte elektronikken er både billigere og bedre enn det som importeres nytt fra Kina. I tillegg er reparasjon vesentlig billigere i Nigeria. En ødelagt skjerm fra en smarttelefon, vil koste 700 kroner å fikse i Norge. I Lagos koster dette bare 15–30 kroner.

Over 50 000 mennesker er sysselsatt med å reparere elektronikk i Nigeria.

Over 50 000 mennesker er sysselsatt med å reparere elektronikk i Nigeria.

– De er svært intelligente og dyktige arbeidere, mener Segun Odeyingbo. Han forsker på ulovlig import av elektronisk avfall til Nigeria.

– Det meste av det defekte utstyret som importeres til Nigeria, kan faktisk repareres for en billig penge. Det kan brukes i flere år fremover, alt fra fem til seks år.

– Selv om dere har kalt det elektronisk avfall i én del av verden, blir det sett på som en ressurs her.

Giftige stoffer. På tross av at elektronikken har lenger levetid i Nigeria, blir 440 000 tonn til slutt avfall hvert år. Ingen afrikanske land har i dag resirkuleringsfasiliteter som kan gjenvinne avfallet etter godkjente standarder.

Når elektronikken blir til avfall i Nigeria, tar derfor en uformell kjede av gjenvinnere over.

Første leddet i denne kjeden er søppelplukkerne. De er unge og fattige gutter som lever av å samle opp elektronisk avfall i storbyen. Mange av dem er rekruttert av forretningsmenn som lever av å videreselge elektronisk avfall i Lagos.

Etter at søppelplukkerne har kjøpt opp avfall, selger sjefen det videre til ulovlige gjenvinnere eller uformelle avfallsplasser som Ojota. Der slår en ung arbeider løs på en gammel motor med hammer og brekkjern.

– Vi jobber med avfall, levebrødet vårt er «waste wealth», sier Ibrahim Soja (bildet over), Ojotas fagforeningsleder.

Her blir store elektroniske produkter, som kjøleskap og vaskemaskiner, demontert ved hjelp av manuell arbeidskraft. Avfallssektoren i Nigeria sysselsetter mange, og avfallsplasser som Ojota sørger for å delvis resirkulere noe av det elektroniske avfallet. Likevel fører det med seg problemer, fordi prosessen er skadelig for både mennesker og miljø.

– Det er ikke bare elektronikk som blir dumpet, men også giftige stoffer. På steder som Ojota går de giftige stoffene rett i jorden, og arbeiderne blir syke av å arbeide uten sikkerhetsutstyr, sier professor Oladele Osibanjo.

Norges ansvar. Det er ikke sannsynlig at Nigeria vil få resirkuleringsfasiliteter med internasjonal standard i nærmeste fremtid. Det mener forskeren Ruediger Kuehr. Han er leder av Step Initiative, en organisasjon som prøver å løse det økende problemet med elektronisk avfall.

– Nigeria har hverken teknologien eller infrastrukturen på plass. Å få det til, vil kreve milliarder i investeringer, sier han.

Kun med samarbeid og vilje fra utenlandske partnere vil elektronikken unngå å ende som avfall og spre miljøgifter i Nigeria, mener han.

Peter Sundt, seniorrådgiver i miljøkonsulentselskapet Mepex Consult, synes Norge bør ta et større ansvar ved å bygge opp retursystemer i Afrika.

– Er det ikke mye bedre at vi i Norden, istedenfor bare å satse på å begrense eksporten av brukte elektroniske varer, bruker ressursene våre til å bygge opp et returmarked og lovlige behandlingsmarkeder i afrikanske land, sier Sundt.

– Det er veldig mye elektronikk i Afrika, og det kommer til å bli mer, for de er jo flere enn oss. Da må jo vi utvikle det markedet slik at gamle computere og slikt blir behandlet på en god måte.

Reportasjen er skrevet med støtte fra Journalismfund.eu.