Dresden. «Det vi gjør er egentlig å bygge en slags hengebro», sier Mike Gelbricht mens han lar hånden gli over trådfestene i det glatte treverket på snøbrettet.
42-åringen forklarer ivrig hvordan teknologien han har utviklet fungerer i praksis, og hvordan brettene fra BuddyBuddy, som firmaet heter, bokstavelig talt feier de store produsentene ut av løypa: «På samme måte som de vertikale repene transporterer belastningen fra fotrepet opp til håndrepet og samtidig stabiliserer broen, slik binder også nullgrad-trådene de langsgående fibrene i brettene våre sammen.»
«Vi bygger de mest dynamiske, mest svingningsdempede og mest stabile brettene i verden», konkluderer snekkersønnen fra Erzgebirge-fjellene sør for Dresden.
Laboratorietester hos to av de internasjonale markedslederne, som selv bruker karbon og kevlar i fremstillingen, bekrefter at Gelbrichts økologiske, lokalproduserte trebrett faktisk er overlegne.
BuddyBuddy er en av utallige oppstartbedrifter i delstaten Sachsen sørøst i Tyskland, og en som trekker på lange tradisjoner for håndverk og innovasjon. Selv stammer Gelbricht fra en familie som i over 200 år har drevet snekkerverksted i Erzgebirge, Tysklands og Europas historiske sentrum for treforedlingsteknologi og skogbruksforskning. Med sin økologiske profil viderefører han dessuten innholdet i et begrep som ble unnfanget av en skogvokter her i Sachsen for over 300 år siden og som i vår tid er blitt et miljøpolitisk mantra: Bærekraftig.
Konfrontert med rovdrift og energikrise innførte sjefsoppsynsmannen helt nye og generasjonsoverskridende standarder for driften av de fyrstelige skoger den gang.
Teknologi-hub. Fire tiår med sosialisme og planøkonomi gjorde skam både på skogvokteres ideer og på det teknologiske forspranget. Men både innen Gelbrichts fagmiljø og en rekke andre bransjer er nå Sachsen på vei tilbake. Dresden er den av Tysklands storbyregioner med størst patenttetthet pr. innbygger. Byen har også en av Tysklands høyeste konsentrasjoner av private og offentlige forskningsinstitusjoner. Det drar Tobias Canzler nytte av.
Dresden er den av Tysklands storbyregioner med størst patenttetthet pr. innbygger. Byen har også en av Tysklands høyeste konsentrasjoner av private og offentlige forskningsinstitusjoner.
«Vi samarbeider med dem alle», sier fysikeren og teknologiutvikleren ved bedriften Novaled som produserer den nye generasjonen lysioder for smarttelefon-displays, OLED. «Etter gjenforeningen ble det tatt en ordentlig opprydning på det tekniske universitetet her», sier han om TU Dresden, som nå har status som et av Tysklands ti beste universiteter.
De Stasi-belastede professoratene ble raskt fylt av unge krefter fra inn- og utland, og en rasende utvikling satte i gang: «Scenen av små teknologiutviklingsbedrifter her er helt utrolig», sier mannen i foretaket som nylig ble kjøp opp av Samsung for 200 millioner euro. Også flere store internasjonale IT-aktører har slått seg ned i byen ved Elben, og skapt flere tusen arbeidsplasser. Teknologinettverket Silicon Saxony er med 300 bedrifter og forskningsinstitusjoner Europas største klynge innenfor blant annet mikro- og nanoelektronikk.
At Dresden kan oppvise en slik dynamikk innen teknologi-innovasjon, er ikke tilfeldig. Allerede i 1765 åpnet verdens første tekniske høyskole rett utenfor byen. I Dresden var man først ute i Europa med å knekke porselenskoden, her så speilreflekskameraet dagens lys, vaskemaskinen og tannkremen likeså. Og det var i Dresden at DDR i 1969 konsentrerte alle statens datateknologi-ressurser i chip-utviklingsbedriften Robotron, et foretak som fortsatt finnes, nå i partnerskap med en amerikansk markedsleder.
Ingen snarveier. «Det finnes som kjent ingen snarveier til suksess», sier Gerald Braun, professor i økonomi og entreprenørskap ved Universität Rostock. Mannen som har ledet arbeidet med det såkalte «Industriatlaset for Øst-Tyskland», hvor næringslivsutviklingen i øst de siste 25 årene er blitt kartlagt, fremhever at lokale kunnskapstradisjoner har vist seg helt avgjørende for de regionene som har lykkes i gjenoppbyggingsprosessen i øst. Stedbunden kunnskap, tradert (overlevert muntlig, red.anm.) gjennom generasjoner, utgjør en humankapital som kan aktiveres selv etter flere tiår med materielt ugunstige betingelser, er professorens observasjon.
Delstatene Sachsen og Thüringen, den industrielle revolusjonens vugge i Tyskland, hevder seg spesielt i denne sammenheng. Der satset de lokale myndighetene etter gjenforeningen tidlig på spesialområder med tradisjon, som optikk og mikroskopi, IT, medisin- og bioteknologi.
I tillegg til Dresden utmerker tradisjonstunge Jena i Thüringen seg som et profilert forskningssentrum. Carl Zeiss optikk er blant bedriftene som nå er til- bake i byen der de i sin tid ble grunnlagt. Et annet eksempel fra Thüringen er den tradisjonelle bilbyen Eisenach, der BMW på 1920-tallet startet sin bil-produksjon og nå, i tillegg til Opel og en hel skog av underleverandører, igjen er på plass.
Dårligere stilt er det med Mecklenburg-Vorpommern i nord. En av satsingsområdene der, den sterkt subsidierte solenergiindustrien, er et eksempel på en næring som ble statlig «innført», og nettopp ikke reist på etablerte industristrukturer.
«Når støtten fases ut og konkurransen internasjonalt tilspisser seg, kollapser det hele», sier professoren om den nedslående utviklingen de siste par årene, og han er ikke særlig overrasket:
«Etter krigen ble adelsgodsene her oppe alle ekspro-priert av kommunistene, men de flere hundre år gamle landbruksstrukturene ble videreført nærmest én til én», sier han om etterkrigstidens statsstyrte kombinater (flere relaterte bedrifter under én ledelse, red.anm.). Delstaten har i dag det laveste bruttoregionproduktet i Tyskland, den laveste produktiviteten og den høyeste arbeidsledigheten.
Årelating. Store jordbruksområder til tross, sett under ett var utgangspunktet for industrien i 1945 bedre i den sovjetiske okkupasjonssonen, det som i 1949 skulle bli DDR, enn det var i Vest-Tyskland. Innen kjemisk og elektroteknisk industri var Sachsen og Thüringen Europa-ledende frem til annen verdenskrig, inntekten pr. innbygger i 1939 lå her 20 prosent over den i de vesttyske områdene og «bare» 15 prosent av den østtyske industrien var blitt ødelagt under krigen, langt mindre enn i vest.
Hele fabrikker, komplette jernbaneanlegg, forskningslaboratorier og vitenskapsfolk ble sendt østover og kom til å danne grunnlaget for gjenoppbyggingen av Sovjetunionen.
Men, i form av Sovjetunionens skyhøye reparasjonskrav, skulle det bli østtyskerne som måtte betale for det nazistene hadde påført Sovjetunionen under felttoget i øst. Bil- og flyindustrien, optikk-, finmekanikk- og kjemiindustrien mistet i den gigantiske demonteringsprosessen som fulgte, opptil 80 prosent av produksjonskapasiteten sin. Hele fabrikker, komplette jernbaneanlegg, forskningslaboratorier og vitenskapsfolk ble sendt østover og kom til å danne grunnlaget for gjenoppbyggingen av Sovjetunionen. Da eksproprieringsbølgen satte i gang, forlot derfor en rekke store konserner med hovedkontor og produksjon i øst den sovjetiske okkupasjonssonen hals over hode: Siemens, AEG og Audi, i tillegg til BMW og andre store aktører innen maskinindustri, Carl Zeiss, kosmetikkonsernet Wella, en rekke ledende forlagshus og Tysklands største bank, for å nevne noen.
I tiårene etter krigen kom dessuten fem millioner mennesker til å forlate DDR til fordel for Vest-Tyskland. «Republikkflyktningene» var i all hovedsak ressurspersoner: forretningsfolk, ingeniører, håndverkere, akademikere.
«DDR opplevde en gedigen hjerneflukt», sier Braun om tapet av humankapital. Samtidig bidro disse menneskene i helt avgjørende grad til gjenoppbyggingen av nabolandet, der man med friske penger fra Marshall-hjelpen raskt kunne investere i ny produksjonsteknologi.
I øst kom den sosialistiske planøkonomien derimot til å fungere som en systemiboende vekst- og innovasjonsbremse på det næringslivet som var igjen. 1,6 billioner euro «kostet» gjenoppbyggingen av Øst-Tyskland etter Berlin-murens fall, et tall som selvfølgelig må relativiseres i lys av det enorme bidraget som industri- og kompetanseflukten fra øst utgjorde for Forbundsrepublikkens «Wirtschaftswunder».
Pegida bekymrer. På mange måter har også Øst-Tyskland gjennomgått et slikt «økonomisk under» de siste to tiårene. Mellom 1991 og 2012 steg verdiskapingen i industrisektoren i øst med 133 prosent, mot 15,3 prosent i vest, på tross av at 1,8 millioner østtyskere i perioden arbeidsutvandret til vest. Korrigert for levekostnader har gjennomsnittsinntekten pr. hode i Øst-Tyskland nå klatret til 90 prosent av vestnivå. I enkelte byer rundt Berlin, i Sachsen og i Thüringen er lønningene høyere enn i en del struktursvake områder i vest.
De interne regionale forskjellene i Tyskland er nå mindre enn i andre store industrinasjoner, og de er mindre enn de var på Weimarrepublikkens tid. Målt i utdanningsnivå hos unge arbeidstagere har øst sågar gått forbi vest: I aldersgruppen 25–30 år har nesten 82 prosent av østtyskerne yrkesrettet eller høyere utdanning, mot 75 prosent i vest. Mellom 2005 og 2013 sank antallet arbeidsledige i øst med 46 prosent, mot en nedgang på 36 prosent i vest. I de tradisjonelle vekstregionene finnes det praktisk talt ikke arbeidsledig ungdom lenger, og behovet for fagfolk er mange steder skrikende.
Mot denne bakgrunnen bekymrer det Gerald Braun i Rostock hvilke konsekvenser de fremmedfiendtlige Pegida-demonstrasjonene i Dresden og andre byer i regionen det siste året vil kunne få for den videre næringsutviklingen:
«Kolleger fra Dresden og Jena forteller meg at de nå har problemer med å rekruttere utenlandske kandidater til nye stillinger», sier professoren.
Han frykter at Pegida-fenomenet – på tross av det positive engasjementet som mange tyskere også i øst har møtt flyktningkrisen med – vil kunne komme til å svekke den internasjonale tiltrekningskraften til innovasjonsmagnetene i Øst-Tyskland i tiden som kommer.
Kilder: Atlas der Industrialisierung der neuen Bundesländer, kfw.de, iab.de.