Maio, Khartoum, Sudan. Ibrahim, en lege i trettiårsalderen, sitter tilbakelent i førersetet med mobilen på dashbordet. Youtube spiller låt etter låt fra fjorårets revolusjon. Alle i bilen synger med. «Frihet!» synger de, «Jeg er sudaner» og «Vi skal aldri gråte mer!». Så peker Ibrahim på en liten jente som dukker opp i videoen – det er datteren hans, som ved en tilfeldighet ble filmet blant demonstrantene. Hun gjør V-tegnet, symbolet som har fått et nytt innhold i Sudan: madania, som betyr «sivilt» på arabisk. Det står som motsatsen til militærdiktaturet som styrte landet i 30 år, før demonstrantene til slutt tvang det bort fra makten.

Så svinger bilen av fra den lange, sandete veien. Ibrahim begynner å navigere på et tilsynelatende uendelig nettverk av smale veier med hus bygget av leire, pinner og metallplater. Området heter Maio, og familiene som bor her, er fra Darfur, Nuba-fjellene og Den blå Nilen, konfliktområder i sør og vest av Sudan. De er på flukt, og mange av dem har vært det hele sitt liv.

Til slutt svinger han gjennom porten til en skole. Fullt av mennesker har samlet seg i skolegården: leger, sykepleiere og frivillige i tillegg til hundrevis fra lokalbefolkningen. «Madania!» roper noen når Ibrahim parkerer og de klatrer ut i morgensolen. Barna som har samlet seg, ler og holder opp V-formede fingrer.

– Det er første gangen vi kommer til dette området, sier legen Abeer Mohamad som har organisert dagens gratis undersøkelser og medisiner.

– Men vi skal komme tilbake. Familiene her har knapt tilgang til helsetjenester i det hele tatt.

Hun og de andre er fra Sudans nye «motstandskomiteer», frivillige grupper som har vokst frem rundt i landet. Under revolusjonen var de en av de viktigste kreftene. I dag fortsetter de å spille en viktig rolle. Bare i Khartoum finnes det minst 20–30 komiteer som utfører en rekke oppgaver i samfunnet: helsetjenester, aktiviteter på skoler, søppelhåndtering.

– De siste ukene har vi sovet på bakeriene for å beskytte dem mot gjenger som stjeler brød og mel om nettene, sier Baha Saleh, en av de unge medlemmene.

Brødene, som er den viktigste matvaren for familier i Sudan, selges så på svartebørsen for opptil tredobbel pris. I et land der ingeniører tjener tilsvarende 400 kroner og ministre så lite som 1500 kroner i måneden, er tredoble priser umulige å betale.

Maner til tålmodighet. Økte brødpriser var nettopp gnisten som tente revolusjonen – selv om den i bunn og grunn handlet om mye annet. De endeløse krigene Bashir har ført mot sin egen befolkning, undertrykkelsen av annerledestenkende, den dypt forankrede korrupsjonen. I dag, snart et år etter hans avgang, kan Sudan ane friheten – men veien fremover er lang.

– Vi har lenge vært tålmodige – tålmodige med krig og konflikt. Og nå må vi være tålmodige nok en gang, sier Haboosh, den eldste lederen i sitt kvartal i Maio.

Abdalla Hamdok, som er Sudans statsminister frem til det skal holdes nye valg i løpet av tre år, har sagt at fred er hans første prioritet. På nyåret foretok han en reise som ingen politikere har gjort siden konflikten i Nuba-fjellene brøt ut, for å treffe befolkningen og opprørslederen der.

– Det han gjorde, viser at han er annerledes. Han reiser dit for å se med egne øyne hvordan det er. Det er et bra tegn for oss, sier musiker Ganja som selv er født i Nuba-fjellene, men som har tilbrakt mange år i en flyktningleir i Kenya.

Etter revolusjonen har han for første gang kunnet reise til Khartoum – og for første gang truffet sin lillebror som ble skilt fra familien da krigen brøt ut. En kveld i januar, etter en utendørs kinovisning under Khartoums filmfestival, går Ganja og bandet hans opp på scenen. Publikum jubler da de griper mikrofonen og synger om et nytt Sudan, der alle kan leve sammen.

– Er det noe jeg ønsker nå, så er det å oppdage mitt eget land: Å reise til Darfur og Nuba-fjellene, steder vi bare har lest om i bøker, men ikke har kunnet se fordi det ikke har vært trygt, sier studenten Ghada Ahmad fra Khartoum.

Hauker i ledende posisjoner. Mange er likevel forsiktige i sin optimisme for Sudans fremtid. De henviser til landets «deep state», et dypt forankret system som bygger på undertrykkelse, mistenkeliggjøring og korrupsjon. Slike ting endres ikke over natten. De sier «seier eller Egypt», noe som rimer på arabisk, og betyr at enten blir det demokrati eller så blir det militærkupp som i nabolandet.

Sudan har to fredelige revolusjoner bak seg, i 1964 og i 1985, men begge ganger gikk militæret inn og tok over makten.

Og uroen er ikke ubegrunnet. Sudan har to fredelige revolusjoner bak seg, i 1964 og i 1985, men begge ganger gikk militæret inn og tok over makten.

– Vi vet at mange ønsker å se en militær leder nå også. Egypt, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater – ingen av våre naboer prioriterer demokrati. De vil ha noen som tjener deres interesser, sier professor Hassan Al-Hajj Ali ved Khartoum Universitet.

Nøyaktig hvor stor påvirkning Gulf-statene kommer til å ha på Sudan gjenstår å se, men alt peker i én retning. Riyadh og Abu Dhabi ga nylig Sudan mer enn 3 milliarder dollar i sårt tiltrengt økonomisk støtte, en gest som ikke kommer uten noe i gjengjeld.

En kveld i Khartoum tar en venn opp telefonen og viser noen bilder fra en Whatsapp-gruppe: lange rekker av nye, blanke politibiler som ble gitt til Sudan av De forente arabiske emirater.

– Det er de som kommer til å jage oss nå, sier hun med en tørr latter.

Fremfor alt har Gulf-statene gode relasjoner til Mohamed Hamdan Dagalo, eller Hemedti som han kalles, den sterkeste mannen i Sudan i dag. Under Bashirs tid ledet han spesialstyrken Rapid Security Forces og de regjeringsvennlige militsene i Darfur, med utallige blodige ugjerninger på samvittigheten. Nå sitter han i det elleve personer sterke overgangsrådet som styrer Sudan parallelt med Hamdoks regjering.

– Han sikter mot noe stort. Mange sier at han har planer om å starte et politisk parti med støtte fra Saudi-Arabia, sier Hassan Al-Hajj Ali.

Oppmykninger. Islamistene derimot, som i flere tiår har hatt en ledende rolle i Sudan og styrte landet under Bashirs tid, har nå befunnet seg ute i kulden.

– De er ute, og de kommer ikke tilbake, mener en journalist som lenge har levd i eksil, men som nå har begynt å reise tilbake til Sudan for å treffe ulike mennesker i hemmelighet.

Han sitter i en sofa i et av Khartoums flere beit al-thawra, revolusjonshus, der demonstranter søkte tilflukt og la nye planer under revolusjonen. På veggene henger fargerike malerier av kjente sudanske kunstnere, på bordet står flere tomme te- og kaffeglass.

Før jul gikk den nye justisministeren – som hadde gjort en forbløffende reise fra en av Darfurs flyktningleirer til Harvard – ut med to nyheter. Den først var å avskaffe sedelighetsloven som har bestemt hvordan kvinner kan kle seg og hva som er tillatt i offentligheten. Den andre var å oppløse Bashirs parti NCP og konfiskere alle deres eiendommer. Bashir selv var noen måneder tidligere blitt dømt til to års fengsel for korrupsjon, en straff som ble kortet ned på grunn av hans høye alder.

Likevel gjenstår det å se hva som skjer med arrestordren som ICC, den internasjonale straffedomstolen, har utlyst mot ham, for folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. For å bli stilt for retten må Bashir og de andre som anklages for forbrytelser i Darfur, utleveres fra landet.

– Vi ønsker bare at han skal bli dømt, det er alt, sier Hamida Khalil som jobber på et kontor i Khartoum.

Økonomiske utfordringer. Generelt finnes det mange motstridende følelser i landet i dag. På den ene siden er det en glede over å ha lykkes med å fjerne det forrige regimet, men på den andre siden er det en tvil om den pågående prosessen. Mens graffiti rundt om i Khartoum sier «takk, Hamdok», snakker mange om at hans arbeid går for langsomt.

Den økonomiske situasjonen er ikke blitt forbedret, tvert imot. Det sudanske pundet fortsetter å tape verdi og veksles nå for rundt 100 pr. dollar på gaten. Det er mer enn dobbelt så mye som den offisielle kursen. Nesten alt mangler i landet: brensel, hvetemel, medisiner.

– Vi mangler til og med de mest grunnleggende ting, som termometre. Forleden kunne vi ikke hjelpe en treåring fordi vi manglet riktig medisin, sier legen Dalia Hassan, som sammen med en motstandskomité tar imot pasienter gratis.

– Hamdok er ingen Jesus, selv om folk måtte tro det. Om situasjonen ikke forbedres, så kommer det til å komme en tid da ingen takker ham lenger, mener journalisten i «revolusjonshuset».

For å hente landet inn fra kulden igjen – og for at sudanere skal kunne gjøre enkle ting som å handle med kredittkort på nett eller laste ned apper til telefonene – må landet først strykes fra USAs terrorliste.

Men den økonomiske situasjonen er svært utfordrende, til og med for en økonom som Hamdok, med lang internasjonal erfaring og en vennlig fremtoning. Krisen har sine røtter på to kanter: Dels i de tapte oljeinntektene etter Sør-Sudans uavhengighet i 2011, og dels i de sanksjonene og embargoen som forbød handel med Sudan siden 1993. For å hente landet inn fra kulden igjen – og for at sudanere skal kunne gjøre enkle ting som å handle med kredittkort på nett eller laste ned apper til telefonene – må landet først strykes fra USAs terrorliste.

– Og USA er skeptiske til å gjøre det. Først vil de se om den demokratiske utviklingen virkelig fortsetter, sier fredsforsker Stephen Zunes etter en briefing ved den amerikanske ambassaden i Khartoum i januar.

Men å vente, i stedet for å gi den nye regjeringen en sjanse til umiddelbart å få inn sårt tiltrengte dollar, er «som å slippe en bokser inn i ringen med den ene hånden bakbundet og si at den blir fri først etter at motstanderen er slått ut», mener noen. 

Håp om flere endringer. Sammenligningene er mange i Sudan i dag. En forretningskvinne i 60-årene mener det er som å knyte opp en floke av knuter som har vært knyttet i 30 år. En ung kvinne sa at det føles som å sitte på et fly i turbulens: Du vet hvor du skal lande, men ikke hvordan.

Men tross alt så er listen av saker som gir håp – og gledestårer – lang. Radio Dabanga, som i elleve år fra eksil har publisert nyheter fra Darfur, holdt nylig en stor fest på Sudans nasjonalmuseum, med journalister som har sittet fengslet og blitt mishandlet, på scenen. Det er startet en offisiell liga for landets kvinnelige fotballag. Første juledag, en viktig dag for Sudans kristne minoritet, er fra og med nå offentlig helligdag. «Tedamene» som setter ut sine krakker på fortau og i skyggen av trær, og som jobber fra daggry til kveld, blir ikke lenger jaget bort. Og personer som Ganja, musikeren fra Nuba-fjellene, kan se en bedre fremtid for landet sitt.

– Det er blitt bedre nå etter revolusjonen. Men vi trenger mer. Mine brødre, mine søstre, alle trenger mer. Og mest av alt trenger vi fred, sier han.

Om artikkelforfatteren: Jenny Gustafsson er en svenskfødt journalist, redaktør og statsviter som har bodd og arbeidet i Beirut siden 2009. Hun rapporterer fra Midtøsten og Asia med vekt på utvikling, migrasjon, politikk, sosiale forhold og kultur. Hennes arbeid har vært på trykk i blant annet The Guardian, Foreign Policy, Al Jazeera, Politiken og Svenska Dagbladet.