Hutuer mot tutsier. Krigen i Kongo har eskalert den siste tiden, og tusenvis av flytninger jages vekk fra flyktningleirene på Kongos østkant ved grensen mot Rwanda. I media hører vi om kamp mellom kongolesiske regjeringsstyrker, beskyldt for å støtte hutuekstremister, og tutsimilitser trolig støttet av den rwandiske regjeringen.

Dette er nok et skremmende eksempel på hvordan det problematiske forholdet mellom hutuer og tutsier bidrar til konflikt i Afrikas Great Lake-område. Hva er egentlig historien bak dette svært konfliktfylte forholdet mellom hutuer og tutsier?

Tutsi- og hutubegrepene fikk først internasjonal oppmerksomhet under og etter folkemordet i Rwanda i 1994. I løpet av tre måneder ble 800 000 tutsier og politisk opposisjonelle hutuer systematisk nedslaktet i hva som karakteriseres som tidenes raskeste folkemord. De to gruppene hadde levd side om side i lang tid, men våren 1994 deltok store deler av hutubefolkningen i drapene på uskyldige tutsier – deriblant deres egne naboer, venner og familiemedlemmer.

Mens det er relativt bred enighet om at hutuer og tutsier trolig har ulikt historisk opphav, var de på ingen måte rigide kategorier før europeiske stormakter delte det afrikanske kontinentet mellom seg på slutten av 1800-tallet. Hutu- og tutsibegrepene ble tidligere brukt om vertikale sosiale strukturer, blant annet basert på landeiendom og antall eide kyr, og representerte på ingen måte en inndeling etter rase- eller stammetilhørighet.

Da Rwanda kom under belgisk administrasjon endret dette seg. Befolkningen ble kartlagt etter fysiske trekk – var du høy og tynn, gjerne med lysere hudfarge, var du tutsi. Om du var lavere av vekst, og med relativt bred nese, ble du kategorisert som hutu. Disse kategoriene ble svært rigide, og befolkningen måtte gå med identitetskort.

Sosiale konstruksjoner. Hutu- og tutsibegrepene slik vi kjenner de i dag, er altså sosiale konstruksjoner. Belgiske koloniherrer beskrev gruppene som ulike raser – et forhold som ble institusjonalisert gjennom favorisering av tutsiminoriteten, som utgjorde rundt 15 prosent av Rwandas befolkning.  Tutsielitens privilegier innen utdanning og arbeidsliv ble imidlertid utfordret i tråd med demokratiseringsbølgen som preget Vesten og de europeiske koloniene etter annen verdenskrig. Hutumajoriteten overtok gradvis sentrale administrative stillinger og fikk større politisk innflytelse.

I 1959, under den såkalte huturevolusjonen, tok en gruppe hutuer makten etter å ha fordrevet og henrettet den styrende tutsieliten. Tallmessig overlegne legitimerte hutuene maktovertakelsen med demokratiske prinsipper om flertallsstyre. Dette var begynnelsen på en voldelig konflikt mellom to grupper med felles kultur og språk, og som på ingen måte kunne karakteriseres som ulike raser.

Mens europeiske koloniherrer hadde behandlet tutsiene som en overlegen rase som stammet fra det de mente var mer siviliserte områder, ble teorien om tutsier som innvandrergruppe nå brukt for å legitimere hutuelitens forsøk på å fordrive og utrydde dem.

Rwanda opplevde gjentatte massakre av tutsier etter hutuekstremistene hadde tatt over makten. I 1990 prøvde Rwanda Patriotic Front (RPF), en opprørsgruppe dannet av tutsier i eksil, å sette en stopper for hutuenes voldelige maktmonopol. De startet en fireårig borgerkrig mot de rwandiske regjeringsstyrkene. FN arbeidet for å gjennomføre en fredsavtale, men forhandlingene falt i grus da president Habyarimanas fly ble skutt ned 6. april 1994. Den politiske eliten holdt RPF ansvarlig for drapet, og vurderte alle tutsier som medskyldige.

Redskap i maktkamp. Hutu- og tutsikategoriene ble slik redskap i en maktpolitisk kamp, som resulterte i folkemord. Da politisk demokratisering truet den styrende hutueliten, viste de seg villing til å ty til alle midler for å forbli ved makten. Konspirasjonsteorier om at tutsiene planla å ta tilbake makten spredte seg, og tutsier ble fremstilt som hensynsløse og farlige. Drapet på presidenten var nettopp bevis på dette, mente hutuekstremistene.

Enhver Hutu ble oppfordret til å gå til angrep som beste form for selvforsvar. «Wipe them all out!» lød det over radioen – «The graves are not yet full». Dette var starten på et folkemord hvor 800 000 Tutsier mistet livet og hundre tusenvis ble drevet på flukt, mens det internasjonale samfunnet reduserte seg til passiv tilskuer.

Dagens konflikt i østlige Kongo har sine røtter nettopp i dette folkemordet og de enorme flyktningstrømmene som krysset grensen under og i etterkant av den grusomme våren 1994. Etter tutsidominerte RPF hadde satt en stopper for massakrene, flyktet rundt to millioner hutuer over grensen til Kongo i frykt for hevnaksjoner. Blant disse var hutueliten ansvarlig for planleggingen og gjennomføringen av folkemordet.

Østlige Kongo preges fortsatt av konflikt mellom hutuekstremistene og tutsimilitser. Selv om identitetskort som viser hutu- eller tutsitilhørighet ikke lenger er i bruk, er det tydelig at disse kategoriene er høyst reelle også i dag, og vi ser fortsatt ettervirkninger fra folkemordet våren 1994 utover Rwandas grenser.

Det internasjonale samfunnet har en stor utfordring i hvordan det skal håndtere slike historiske barrierer, og i enhver tilnærming til konflikter som beskrevet over, vil historisk kunnskap være høyst relevant.

Kilder: «The french Betrayal of Rwanda». Daniela Kroslak (2008), «The Rwanda Crisis – History of a Genocide», Gérard Prunier (1997), «Reading the Rwandan genocide», Peter Uvin (2001), «Explaining the 1994 Genocide in Rwanda», Helen M. Hintjens (1999).