Seoul, Sør-Korea. Sør-Korea er en suksesshistorie. Frem til midten av 80-tallet var landet et bunnfattig diktatur, men siden da er det asiatiske demokratiet løftet fremover med årlige vekstrater på opptil 11 prosent, suksessrike eksportvirksomheter, et utdannelsessystem som USAs president Obama omtaler med dyp respekt, og en IT-profil uten like på verdensplan.

Men Sør-Korea har ett stort problem. Landets kvinner føder altfor få barn. Mens verdens innbyggertall nylig rundet 7 milliarder, så er Sør-Korea det klareste eksempelet på den omvendte befolkningsutvikling som de fleste utviklede land i verden, inkludert Norge, opplever: færre unge, langt flere gamle og utsikter mot et raskt synkende befolkningstall.

Det asiatiske vekstvidunderet er på sisteplass i OECD når det kommer til fertilitetsrate: For hver sørkoreansk kvinne blir det født 1,15 barn – et godt stykke fra de 2,1 som skal til for å bevare status quo.

Det lave tallet gjør politikere og embetsmenn svette i pannen i Seoul.

«Vi kommer til å mangle arbeidskraft, og det kommer til å bety lavere BNP. Samfunnet som helhet vil eldes, noe som igjen vil føre til press på sosiale ytelser og sosial produktivitet. Det er bare noen få av konsekvensene», konstaterer Cheung Hyeon Cho, som er leder for «Avdelingen for lav fertilitet og aldrende samfunn» som regjeringen opprettet for seks år siden for å forsøke å gjøre noe med problemet.

Det kanskje aller mest alarmerende er hvor raskt fertilitetsraten har falt og pensjonsraten steget. Mange andre land, spesielt nabolandet Japan, har sett utviklingen skje langsomt over mange tiår. Sør-Korea har på mindre enn 40 år gått fra å ha en av de høyeste fertilitetsratene i OECD til den laveste – og fra så sent som på 80-tallet å føre kampanjer for å få folk til å avstå fra å få så mange barn til nå desperat å be dem om å føde flere. I den samme perioden er den gjennomsnittlige levealderen steget markant.

Sør-Korea har på mindre enn 40 år gått fra å ha en av de høyeste fertilitetsratene i OECD til den laveste – og fra så sent som på 80-tallet å føre kampanjer for å få folk til å avstå fra å få så mange barn til nå desperat å be dem om å føde flere. I den samme perioden er den gjennomsnittlige levealderen steget markant.

Den sørkoreanske tenketanken Samsung Economic Research Institute (SERI) har satt nådeløse demografiske tall på utviklingens konsekvenser: I 2018 vil 14 prosent av befolkningen være over 65 år, og Sør-Korea blir verdens første offisielle aldrende samfunn – seks år før Japan og mer enn 100 år før Frankrike. I 2050 er andelen som er eldre enn 65, ikke mindre enn 40 prosent.

Det farlige ekteskapet. Den slunkne fertilitetsraten kommer til uttrykk på andre måten enn gjennom statistikk. Når en går rundt i hovedstaden Seoul, er det rett og slett påfallende få barn i gatebildet. Barnevogner skiller seg ut, og når man en sjelden gang går forbi en familie med to eller flere barn, så kikker man en ekstra gang.

Når en går rundt i hovedstaden Seoul, er det rett og slett påfallende få barn i gatebildet. Barnevogner skiller seg ut, og når man en sjelden gang går forbi en familie med to eller flere barn, så kikker man en ekstra gang.

Går man virkelig inn for å finne sørkoreanske barn, er det ett sted det er mange av dem: Barneparken. Spesielt på en lørdag eller søndag. Her er det blant annet en dyrepark, en rekke lekeplasser, grønne piknikområder og en syngende fontene – alt sammen for barnas skyld – og barnefamiliene valfarter hit når foreldrene har fri. Både her i parken og når man ellers snakker med sørkoreanere i såkalt fruktbar alder, går ett argument mot barn igjen: Det er for dyrt.

Det synes blant annet det ennå barnløse paret Kim Joo Kui (30) og Kim Chul Kyn (33). De er, som Kim Joo Kui selv sier, et godt eksempel på samfunnets generelle problem.

«Jeg vil gjerne ha så mange barn som mulig. Han vil kun ha ett – fordi han ikke synes vi har råd til flere», sier hun. Det er den unge mannen, som er direktør i et mindre firma, ikke sen til å bekrefte.

«Det vil koste ekstremt mye bare å utdanne ett barn. Bare spesialundervisning etter skolen kan koste en million won (4500 norske kroner) i måneden», konstaterer han. Den gjennomsnittlige månedsinntekten er 13 050 kroner.

Dette argumentet, som vi hører igjen og igjen, er ifølge Richard Jackson, som er direktør for den amerikanske tenketanken The Global Ageing Initiative, helt legitimt. Og det er en del av et større problem, som han kaller «den kulturelle schizofreni med hensyn til kvinners rolle på arbeidsmarkedet og i familien».

Schizofrenien består kort fortalt i at Sør-Korea på den ene siden utdanner kvinner på fullstendig like fot med menn – ikke noe land har for eksempel en større andel kvinner som tar høyere utdannelse – og kvinnene ønsker seg selvfølgelig en karrière etter dette, men på den andre siden er det forventet at kvinner gir opp sine karrièrer når de blir gift.

«Vår spørreundersøkelse fra 2006 viste at 60 prosent, tre femtedeler, av alle kvinner sier opp jobben når de blir gift. Derfor blir de simpelthen gift senere. Kvinners giftealder stiger med nesten ett år hvert annet år!», forklarer Jackson, som var medforfatter av en rapport om «Sør-Koreas aldringsutfordring» i 2007.

Når man blir gift senere, er det kortere tid til å få barn – og når det kun er én forsørger, blir det mindre penger til barnas dyre utdannelse. Trenden bekreftes av 45 år gamle Suji Park som er innehaver av en suksessrik restaurantkjede. Hun er selv singel og barnløs, og det er hun fordi hun har valgt karrièren.

«Det er det samme i hele gruppen for kvinnelige direktører som jeg er medlem av. Der er det ingen gifte kvinner. Enten er de aldri blitt gift, eller så er de blitt skilt», konstaterer hun med et hardt smil.

Flere rynker enn smårollinger. Richard Jackson forklarer også at den synkende fødselsraten noe overraskende faktisk er en stor del av forklaringen på Sør-Koreas vekst, fordi det på kort sikt betyr lavere utgifter til å ta seg av barn. Dette såkalte «demografiske utbyttet» utgjør, alt etter hvilken makroøkonomisk modell man bruker, mellom 33 og 40 prosent av vekstraten. Men på lang sikt kommer det uunngåelig til å gjøre vondt.

Aldringseksperten snakker om «hyperaldring» og «befolkningsimplosjon», og bruker en annen demografisk forutsigelse til å beskrive fremtiden: «I år 2050 vil det være flere sørkoreanere som fyller 90, enn det vil bli satt barn til verden. Jeg hørte det da jeg skrev rapporten min, og ble nødt til å regne etter flere ganger selv fordi jeg ikke kunne tro det.»

Ifølge Richard Jackson vil Sør-Korea allerede om ett til to år begynne å merke konsekvensene. Da når den store aldersbølgedalen – de minste årskullene – for alvor når arbeidsdyktig alder. Det betyr at arbeidsstyrken blir mindre fordi det er langt flere som går av med pensjon.

Denne siden av utviklingen – en dårlig nyhet for de sørkoreanske politikerne og bedriftseierne – er også tydelig i gatebildet. Det er svært mange grå hår. Og de fleste av dem er klar over at de langt fra er alene om enten å være pensjonert eller på vei til
å bli det.

56 år gamle Lee Chun-Lim, som er salgsrepresentant for det danske slakteriet Danish Crown, er bekymret for sitt lands fremtid. Han mener at den sviktende fertilitetsraten allerede påvirker Sør-Koreas vekst i negativ retning og frykter at landets enorme selskaper som Hyundai og Samsung vil mangle arbeidskraft.

Han har et kontroversielt forslag til en løsning på problemet – en tanke som eksperter på området faktisk også har lekt med:

«Hvis vi fikk til en gjenforening med Nord-Korea, ville det vært masse arbeidere til virksomhetene og bli født masse nye barn. Det vil bli dyrt å integrere dem, men det ville ha sikret fremtiden.»

Innført tiltak. En gjenforening ligger uansett langt frem i tid, om det noen gang vil skje, og Sør-Koreas politikere har ikke tid til å vente. I 2005 vedtok en enstemmig nasjonalforsamling en handlingsplan som skulle gjøre det lettere å være foreldre. Fra 2005 til 2010 så man spesielt på lavinntektsfamilier, som fikk økt støtte. Fra 2010 til 2015 ser man på mulighetene for å gjøre det lettere for begge foreldre å være i jobb.

Cheung Hyeon Cho som har jobbet mye med denne siste fasen, forteller at man blant annet planlegger å heve lønnen for kvinner og å gi dem kortere arbeidsuker. Man har også lagt press på bedrifter for å få dem til å gi lønnet barselpermisjon og bygge opp et mer fleksibelt arbeidsmarked som man uten problem kan ta permisjon fra og komme tilbake til. Man har dessuten økt bostøtten til nye par, og har kommet med flere andre tiltak.

På det mer eksperimentelle plan har helsedepartementet innført månedlige «familiedager» hvor man ganske enkelt stenger departementet tidlig for å få de ansatte til å dra hjem til sine familier – og forhåpentligvis gjøre dem større. Lyset blir imidlertid først slukket klokken 19.

Spør man Richard Jackson, som har sett på utviklingen over tid i en rekke land, skal man som politiker først og fremst være klar over én ting: «Man kan ikke bestikke kvinner til å få flere barn. Det viser all forskning.» Hvis man skal gjøre en forskjell, må man gjennomføre mer vidtrekkende endringer med både fradrag, betalt permisjon, barnetrygd, gode barnehagemuligheter, jobbgarantier og så videre. Men selv dette vil ikke ha noen virkning hvis ikke den underliggende familie- og arbeidskulturen endrer seg.

«Man kan godt hjelpe kulturforandringer på vei med politiske tiltak, men i bunn og grunn er de nødt til å komme nedenfra. Sørkoreanske kvinner og menn må se logikken i det. På samme måte som vestlige kvinner og menn så logikken i kvinnefrigjøringen for 40 år siden», poengterer tenketankdirektøren.

Tilbake i Barneparken i Seoul kan de ennå barnløse Kim Joo Kui og Kim Chul Kyn godt forstå at politikerne gjerne vil at de og deres jevnaldrende skal få barn som kan ta over roret når de gamle går av med pensjon.

«På individuelt nivå kan jeg imidlertid forså at folk velger det bort», konstaterer han.«Og det vil få konsekvenser. Samfunnet vil eldes, og det vil bli et stort problem for de kommende generasjoner», tilføyer hun. «Men jeg vil altså gjerne ha to barn.»

Kim Chul Kyn ser på henne med et strengt smil: «Nei, ett!»