Rio de Janeiro. Det skrives ikke lenger like mye om gatebarna i Rio de Janeiro, og tilsynelatende er det blitt færre gatebarn i byen som skal arrangere finalen i fotball-VM i juni om to år og OL i 2016. Det er imidlertid minst like tøft å overleve i Rios gater i 2012.

De storøyde, tyggis-selgende, uvaskede og rampete ungene fikk stor oppmerksomhet også utenfor landets grenser for noen år siden. 20 år har gått siden miljøtoppmøtet i Rio i 1992, og i juni retter verden nok en gang øynene mot byen når Rio+20 arrangeres. 50 000 mennesker ventes til byen, blant disse statsoverhoder fra 115 land. I årene fremover går det ett i ett, med Confederations Cup i 2013, VM i 2014 og deretter OL i 2016.

Tall fra IBGE, Brasils statistikkbyrå, viser at det i dag bor rundt 1,8 millioner mennesker på gaten i hele Brasil. Men også de offisielle tallene spriker. Ifølge tall fra de føderale myndighetene, bodde det 4800 personer på gaten i Rio i 2008, som er langt flere enn det kommunen opererer med. Nyere tall finnes ikke, og ingen vet med sikkerhet hvor mange som er mindreårige. I Rio de Janeiro anslår sosialtjenesten at det bor rundt 400 barn i byens gater, de fleste i alderen 10–18 år.

Verre i dag. Det er imidlertid et anslag som får Yvonne Bezerra de Mello til å fnyse. Hun har jobbet med barn som av én eller annen grunn har gjort Rios gater til sin tumleplass siden 1981, og mener barna er mer mobile og derfor mindre synlige i dag.

«Det er mange flere enn 400. Det bor mellom 1000 og 2000 barn på gaten i Rio. Dessuten må vi skille mellom barn som lever på gaten, og barn som lever av gaten, men som har et hjem å gå til når det kniper som verst», sier Yvonne Bezerra de Mello.

Da åtte gatebarn ble skutt og drept en julinatt ved kirken Candelaria i sentrum av Rio i 1993, var Yvonne den første som ble varslet. Siden har hun vært kjent som gatebarnas gode fe.

«Det var en massakre. En av ungene ringte meg rett etter at skytingen startet, og jeg var den første som kom til stedet. Jeg fylte opp bilen min med unger og fikk dem bort», forteller Yvonne, som siden 1998 har drevet skole for barn i Maré-slummen i Rio de Janeiro, også mange gatebarn. Hun har tre doktorgrader, og har utarbeidet sin egen pedagogikk for barn med voldstraumer. I dag anslår Yvonne at så mange som 300 av de barna hun har møtt på disse 30 årene, er blitt drept.

Ifølge de Mello er det langt verre å være gatebarn i OL-byen Rio de Janeiro.

«På 1970-, 1980- og 1990-tallet fantes det mange flere organisasjoner som jobbet på gaten, men i dag finnes det nesten ingen. Gatebarna er blitt det offentliges problem, og det offentlige har ikke midler. Det er et problem for oss at Brasil ikke lenger ses på som et fattig land, og pengestøtten fra utlandet har stupt de siste årene», sier hun.

«Det er et problem for oss at Brasil ikke lenger ses på som et fattig land, og pengestøtten fra utlandet har stupt de siste årene»

Bråkmaker. Det er mange årsaker til at både barn og voksne havner på gaten. De søker frihet, og på gaten stilles det ingen krav. En oversikt viser at 26 prosent skyldes alkohol- eller narkotikamisbruk. 24 prosent oppgir familiære konflikter som årsaken. 18 prosent peker på arbeidsløshet som årsak, mens 10 prosent bor på gaten fordi de også jobber der.

Det er ikke lenge siden Wallace (12) var en av dem. Han ble utvist fra skolen fordi han angrep en av lærerne sine, og tilbrakte dagene på gaten. Men så tok Yvonne Bezerra de Mello ham under sine vinger. I dag tilbringer 420 barn i alderen 4–18 år halve dagen på Uerê-skolen og halve dagen på vanlig skole. Alanderson, klassekameraten til Wallace, hadde problemer hjemme og foreldre som snudde ryggen til ham som åtteåring.

«Jeg gikk ikke på skolen, og var en bråkmaker før jeg kom hit. Nå drømmer jeg om å bli fotballspiller», sier Alanderson.

Crack-epidemi. Anslagsvis 80 prosent av dem som bor på gaten i Rio i dag – barn og voksne sett under ett – har et rusproblem. Et stort flertall er avhengig av crack. Men de holder ikke lenger til i sentrum av Rio eller langs strendene der turistene ferdes. I stedet lever de i utkanten av slumområdene, der en brukerdose crack kan kjøpes for under fem kroner.

«Ved første øyekast kan det kanskje virke som om gatebarna i Rio har forsvunnet, men de oppholder seg nå i stedet i nærheten av der det selges crack i slummen. Tidligere brukte gatebarna lettere rusmidler som lim og tynner, men for rundt ti år siden kom crack til byen. Det er et mye tyngre stoff og sterkt vanedannende. I tillegg er det billig. Gatebarna har flyttet på seg, og nå tigger de, driver med småkriminalitet og prostituerer seg i utkanten av disse slumområdene. Bruken av crack har økt med 300 prosent de siste årene – det er som en epidemi», forteller Fernando William, tidligere direktør for sosialtjenesten i kommunen.

Crack-misbrukerne er blitt kalt zombier i brasiliansk presse, og kommunen forsøker med jevne mellomrom å rydde opp i deler av byen som kalles Crackolandia. Slummen Jacarezinho går i dag for å være et av byens aller farligste områder. Her snubler rusede barn og voksne rundt.

Slummen Jacarezinho går i dag for å være et av byens aller farligste områder. Her snubler rusede barn og voksne rundt. 

En ung mann blir stående midt i veien, og forbipasserende biler må svinge rundt ham. Bilistene er redde for å møte blikket til rusmisbrukerne som ligger på skitne madrasser på fortauet.

En høygravid ungjente tigger penger i veikrysset på dagtid, og prostituerer seg på kveldstid. Men dette er neppe et område som delegasjonene som kommer til Rio+20 eller VM og OL vil få se. Mens ran og overfall på fotgjengere og bilister øker i bydelene nær crack-slummene, kan myndighetene vise til minkende kriminalitet i turistbydelene og områder nær VM- og OL-anleggene som er under bygging.

Først i mai i fjor kom det en ny kommunal lov om at mindreårige skal kunne tvangsinnlegges til avrusning. Men de aller fleste er tilbake på gaten etter kort tid. 40 prosent stikker av før endt behandling, ifølge delstaten, som har 260 behandlingsplasser. Avrusningen tar fra 45 til 60 dager, deretter overføres de unge til videre behandling i kommunal regi.

«På gaten dør alle. Candelaria-massakren kunne like gjerne ha skjedd i dag. Mentaliteten har ikke endret seg, og i Brasil er det mange som fortsatt tenker at hvis de fattige får bedre utdanning, vil de miste hushjelpen sin», sier Yvonne Bezerra de Mello.