Lekte med ilden. I oktober 2005 holder Taro Aso – Japans innenriks- og kommunikasjonsminister og senere statsminister fra 2008 til 2009 – tale ved åpningen av Kyushu Kokuritsu Hakubutsukan, det første nasjonale kunstmuseet som er blitt etablert i Japan på over 100 år, og det første museet om Japans kulturutveksling med andre asiatiske land som Kina og Korea.

Statsråd Aso er ingen hvem som helst i det japanske samfunnet. Som barnebarn av Shigeru Yoshida, den siste statsministeren i det japanske imperiet, tilhører Aso et mektig familiedynasti og respektert elite. Han er kjent for sine nasjonalistiske holdninger og er arving til et familieselskap som utnyttet alliert og koreansk arbeidskraft under annen verdenskrig, enkelte ganger med døden til følge. Den kontroversielle Aso har likevel høy stjerne hos mange konservative.

I talen uttaler han at «det fins ingen andre land enn Japan som har én kultur, én sivilisasjon, ett folkeslag, og ett språk». Med dét trekker Aso frem tanker fra en svunnen tid og rører ved kontroverser rundt Japans forhold til minoriteter og asiatiske naboland. De fleste japanske politikere unngår å røre ved nasjonalismen, som er ugjenkallelig forbundet med landets imperialistiske fortid.

Seks år senere, 22. juli 2011, dukker navnet Taro Aso opp i «2083 – A European Declaration of Independence», den norske terroristens såkalte manifest. Aso står på listen over nålevende personer Behring Breivik ønsker å møte. Terroristen uttrykker en fascinasjon for Japan og hyller det han vurderer som et innvandringskritisk og nasjonalistisk land, som han mener bør være et forbilde for fremtidige regjeringer i Norge.

I manifestet tas det til orde for at Norge bør adoptere en japansk samfunnsmodell, ut ifra et syn om at et monokulturelt Japan er et av de best fungerende land i verden, som har avvist multikulturalismen og beholdt en homogen befolkning. Den norske terroristen bygger dermed oppunder en oppfatning av Japan blant høyreekstreme som fortjener å bli korrigert.

Egalitært og homogent? Fascinasjonen for «Solens land» kommer fra mange hold. Japan lå med brukket rygg etter annen verdenskrig, men reiste seg raskt og gjennomgikk en kraftig økonomisk vekst og industriutvikling. Én av suksessfaktorene var en høyt utdannet, kvalifisert og relativt rimelig arbeidsstyrke. Innen slutten av 1980-tallet var Japans økonomi blitt et kraftsenter, drevet frem av elektronikk- og bilindustri.

Det økonomiske mirakelet ble fra 1960-tallet forsøkt forklart med nihonjinron – en samlebetegnelse for teorier om det unike ved den japanske kulturen. Ifølge nihonjinron var det japanske samfunnet basert på enighet, gruppekultur og fravær av individualisme. I tillegg ble det gjort et poeng av at Japan var unikt homogent. «Japans sterke økonomiske vekst skyldes at Japan er uten minoriteter», uttalte Yasuhiro Nakasone, statsminister i siste halvdel av 1980-tallet. Den norske terroristen hevder Japan er bevis for at et land kan ha sterk økonomisk vekst uten innvandring.

Spørsmålet er imidlertid om nihonjinron er en treffende beskrivelse for Japan i dag, eller om det noen gang har vært det. Etter at eiendoms- og aksjeboblen sprakk på slutten av 1980-tallet og førte Japan inn i «de tapte tiårene», har landet gjennomgått store forandringer. Inntektsforskjellene har økt kraftig. Tall fra OECD fra 2007 – før den siste finanskrisen – viser at 15,7 prosent av befolkningen lå under den relative fattigdomsgrensen. Bildet av Japan som et unikt middelklassesamfunn stemmer derfor ikke lenger.

Store forskjeller. Også bildet av Japan som ensartet – eller monokulturelt – er diskutabelt. I førkrigstiden var den rådende oppfatningen at Japan var en mangfoldig nasjon som besto av mange asiatiske folkeslag. Det moderne Japan er en sammenslutning av mange tidligere smånasjoner, noe som i dag gjenspeiles i inndelingen av regioner og kommuner. Innad i Japan er det store regionale forskjeller mellom by og land, et mangfold av dialekter, matvaner og kulturer. Et avgjørende skille mellom øst og vest går mellom Osaka og Yokohama-Tokyo.

Offisielle tall viser at bare 1,5 prosent av Japans innbyggere regnes som minoriteter. De største gruppene er kinesere (680 000) og koreanere (580 000). Beregningene tar imidlertid ikke høyde for de tre minoritetsgruppene ryukyu-folket i Okinawa (1,3 millioner), ainu-folket i Hokkaido (20 000), og den største minoritetsgruppen burakumin (2,1 millioner). Japan er med andre ord langt fra monokulturelt, slik nasjonalistiske fremstillinger vil ha det til. Det særegne med disse gruppene er at de ikke skiller seg nevneverdig ut fra den japanske befolkningen, hverken genetisk eller utseendemessig – men likevel blir utsatt for sterk forskjellsbehandling i samfunnet.

Lavkaste. Burakumin, som direkte oversatt betyr landsbyfolk, var mennesker som sto nederst på rangsstigen i kastesystemet i det føydale Japan, styrt av Tokugawa-shogunatet. Burakumin var arbeidere i lavstatusyrker som garving av skinn, slakting av dyr, henretting av mennesker og arbeid med døde.

Til tross for at kastesystemet offisielt ble oppløst på 1860-tallet – under Meiji-restaurasjonen (perioden som førte det føydale Japan inn i industrialiseringens tidsalder, red.anm.) – er Japans klassesamfunn høyst levende.

Diskrimineringen av burakumin er utbredt den dag i dag. På 1970-tallet ble det skandale da det ble avslørt at en rekke anerkjente selskaper i all hemmelighet hadde kjøpt dokumenter som opplyste om burakumin-folkets tilholdssteder, slik at man bevisst kunne utelukke slike kandidater fra ledige stillinger. Ved inngåelse av ekteskap eller arbeidskontrakt har det forekommet at potensielle svigerforeldre eller arbeidsgivere har leiet inn koshinjo, private etterforsknings-byråer, til å kartlegge personer for å kunne utelukke at han eller hun ikke er av burakumin-slekt.

Da Hiromu Nonaka på begynnelsen av 2000-tallet så ut til å bli den første japanske statsminister av burakumin-avstamning, uttalte den tidligere nevnte Taro Aso at en burakumin aldri kunne bli japansk statsminister.

Ingen modell til etterfølgelse. 

Det japanske samfunnet blir, paradoksalt nok, også brukt som eksempel på hvordan man skal få bukt med lave fødselsrater i Vesten. Feminismen i Japan, der en patriarkalsk familiestruktur står sterkt, har aldri fått fotfeste på samme måte her som i andre industrialiserte land.

Den norske terroristen fremhever et ideal om mannen som familiens forsørger, og bygger sin argumentasjon på et utdrag fra Philip Longmans bok «The return of Patriarchy». Han overser imidlertid de økonomiske utfordringene Japan står overfor – og årsakene til dem.

Japan har i dag en negativ befolkningsvekst, og landets innbyggertall anslås halvert innen 2080, mens arbeidsstyrken blir redusert til det halve innen 2040. Resesjon og økonomiske kriser har slitt hardt på den japanske økonomien. Japan har en svimlende statsgjeld tilsvarende 200 prosent av BNP. I 2010 gikk Kina forbi Japan som verdens nest største økonomi, en posisjon Japan hadde innehatt i over 40 år.

Mange japanske arbeidere jobber flere hundre timer overtid i året, oftest ulønnet, og det er unntaksvis at de totalt 20 årlige feriedagene blir tatt ut. Det sterke arbeidspresset resulterte på slutten av 1980-tallet stadig oftere i tilfeller med døden til følge. Karoshi, et japansk ord som betyr å dø av overarbeid, ble tatt i bruk i omtale av fenomenet.

For å styrke økonomien har japanske myndig-heter innført tiltak for å få opp fødselsraten og samtidig inkludere kvinner i arbeidslivet. I 1986 fikk Japan en egen lov om like arbeidsmuligheter. Likevel opplever japanske kvinner det vanskelig å kombinere karrière med familieliv. Et vanlig fenomen i Japan er de såkalte karrièrekvinnene – kyariuman – som velger å leve som enslige og barnløse. Statistikken er dyster: Bare én av fire gifte kvinner forblir i arbeid, og bare tre av fire kvinner som får barn, går tilbake til jobb.

Andre tall viser at Japan fortsatt har store utfordringer hva angår likestilling for kvinner. Ifølge en offentlig undersøkelse fra 2005 var 27 prosent av kvinnene utsatt for fysisk vold fra ektemannen, og rundt halvparten av alle kvinner i byene har opplevd seksuell trakassering på toget eller på gaten. På 2000-tallet innførte Tokyo derfor egne metrovogner for kvinner.

Japans største utfordring i tiden fremover ligger i demografien. Pensjonistene utgjør en stadig høyere andel av befolkningen, samtidig som folk lever lenger. Japan ligger i tet på FNs beregninger over gjennomsnittlig levealder: 82,25 år. Til sammenligning var den under 50 år i førkrigstiden.

Idealiseringen av Japan kræsjlander i møtet med de mange skjevhetene i samfunnet. Hverken nasjonalisme, monokulturalisme eller en utdatert patriarkalsk familiestruktur blir av japanere flest ansett som gode svar på landets utfordringer. Virkemidlene som nå foreslås for å få i gang Japans økonomi, er nettopp arbeidsinnvandring og bedret likestilling for kvinner.

Bildet av Japan slik det blir fremstilt i den norske terroristens såkalte manifest står igjen som foreldet og misforstått.